fredag, februar 27, 2009

Kjerringpunkere

Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at jeg er ei kulturkjerring, derfor interesserer det meg ekstra hva folk syns om oss.
Tar vi plass på den riktige måten? Det gjør vi åpenbart ikke selv om vi strør om oss med penger i nettbokhandlerne.

Vi har fargerike klær, men feil fargerike klær. Jo mer de er i bomull og kommer fra UNO eller Gudrun Sjødén jo verre er det, så latterlig liksom. Vi har store pupper som henger litt ned og øredobbene våre er altfor store, i alle fall hvis en av dem er en papegøye i tre.

Hva har hun gjort det stakkars mennesket som valgte seg afrikansk dans i stedet for argentinsk tango? Feil rytme og feil kontinent. Dreads i stedet for svarte, elegante, klassiske kvinnesko
med butt tupp.

Å, vi sminker oss ikke på riktige måte, det er for mye farge,
feil farge, feil lukt, utringingene vi har er så dype og brystene så gamle at smårips syns vi er vulgære.
Og tar vi oss en støyt med noe på bar og det syns på oss,
da skulle du sett. På faen.
(Jeg får så lyst å banne av å skrive om dette).

Vi er ikke akkurat passe selv om vi har vår egen smak i utkanten av moten: Vi tåler riktignok de kulturkjerringene som har designmerket diskret plassert i halslinningen, fingerringer i metall og som arbeider på Norsk Form, de har et og annet vekttall å slenge på bordet det hjelper en hel del.

Det gjør det jo alltid

Men kommer det enda ei gitarjente nå med svulstige og private sanger, ømhet og kliss, rødvin eller rusbrus! Noe helt annet da med menn som synger If drinking don`t kill me her memory will.
Eller som tar seg en støyt med noe brunt og
skyter seg på et skittent motell i USA.

Det er andre saker

Det var her om dagen da jeg var på konsert på Garage i Oslo at jeg begynte å tenke på de som vever der jeg sto foran scenen, de som driver med husflid. Meg og 20 menn var det som fulgte med,
de andre sendte sms-er og var på vei hjemover, men musikeren holdt fast ved rockefiguren sin og skøyt hoftepartiet fremover og inviterte backstage. Og det gjorde han jo rett i, men jeg så for meg kvinner på 60, de med store pupper som henger litt ned, de som liker jordfarger, sånne kvinner som vi ikke bryr oss om, det de holder på med. De er punkere, det har de alltid vært:

To grep på gitaren og så produserer de

Før heklet de grytekluter, så malte de tyttebær på postkassene eller på porselen. Nå farger de ull med plantefarger i fjæra, de vever,
de går på friundervisningskurs i oljemaling. De har god tid.
Hvis de blir flinke stiller de ut på biblioteket.

Mens jeg sto der foran scenen på Garage tenkte jeg på at de kunne sittet backstage på biblioteket med en kasse Tuborg og når de kom inn i salen etterpå stimlet folk og ville ha autografen og kjøpe t-skjorta. Eller de kunne bli brisne sånn som norskformkvinnene blir på vernissager, det unner jeg dem alle sammen, rus og sammenstimling. Alle ville snakke med dem om fargene de hadde valgt. De ble fotografert fint og kom i portrettintervju.

Så ulike kår vi gir forskjellige utrykk, noen får synge i operaens akustikk, noen synger i bunnen av svømmebasseng eller i en nesten tom rockeklubb som heter Garage og noen stiller ut bildene sine på biblioteket uten at det blir noe oppstuss av det.

Jeg krepper av meg kjerringkrøllene, jeg glatter dem med rettetang, kulturkjerring er jeg samma. Men kjerringpunker. Jeg blogger selv om jeg sitter på bakrommet hjemme hos meg selv, en kasse Tuborg har jeg i alle fall. Hva gjør jeg med den? Jeg drikker den opp.

Jeg vil ha en DJ-boks i stuehjørnet mitt med en vocoder-mikrofon der jeg kan snakke som Laurie Anderson når hun later som hun er mann i politiuniform på flyplass og på veggen skal det være et lerret der jeg viser bilder som jeg syns er tøffe og fine. Det skal henge en lenke med fargede lyspærer fra DJ-hjørnet til kjøkkenhjørnet.

Det var liksom sånn at jeg fikk spille akkurat den musikken jeg hadde lyst til og de andre likte det kjempegodt for de syns jeg satte på så bra musikk. Og jeg sto bak miksepulten min og hadde hodeklokker på og sneip og ølglass og så rugget jeg litt og av og til bøyde jeg meg frem og snakket inn i vocoderen min. Sånn var det.

(siste spalte i Journalisten)

20 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

Dette komplimentet fikk jeg i et annet fora, det var vel fint.

"Fint forsvar for kulturkjerringer i Journalisten. Føltes litt som et humant vrengebilde av den Fascination-sekvensen i Cocka Hola."

27 februar, 2009 20:54  
Anonymous Anonym sa ...

Kulturkjerringer med utstilling på biblioteket høres strengt tatt ut som 90-tallet. Jeg har ikke sett dem på lenge, tror de holder på å dunste bort? Kulturkjerringene nå til dags foretrekker fjellturer sammen,vinturer til Italia, melder seg inn i alternative sirkler og stuller med healing , spiser helsekost og strikker ullundertøy med lanolin til sine barnebarn.Etterpå drar de på Spa.De er sammensatte, og viser omsorg ,men passer også på næring til ego .En lett blanding av
" tilbake til naturen " og shopping av de muligheter man har som verdensborger .

Men punkerkjerringer er kanskje up & coming ?


Anytime

27 februar, 2009 22:23  
Anonymous Anonym sa ...

Dette er kanskje den beste feministiske teksten jeg har lest på årevis! Det er trist når tabuer skapes av latterliggjøring og omgjør noe ressurssterkt til noe foraktelig.

28 februar, 2009 13:22  
Anonymous Anonym sa ...

Men hvor er det blitt av "ungdamepønkerne" De jeg likte så godt,men som også skremte meg. Doc Martens,svarte miniskjørt og tung sminke med håret høyt. De jeg kjenner har nok gått mer i retning av diskrete sorte bukser og høyhalsede lammeullsgensere med strenge briller, ala Alain Mikli.
De som gikk tur med spisse støvler i nordmarka etter en fuktig kveld på Palace, Savoy eller Barbeint på 90-tallet og som hadde råe musikksamlinger har vel ikke blitt konvertert til husflidsdamer fra 70-tallet?
Gulsnare

01 mars, 2009 00:24  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk Bharfot, jeg sparer på gode komplimenter i årevis, husker på dem og prøver og finne dem igjen når tidene er dårligere.

Anytime og Gulsnare, kulturkjerringer er overalt, i litt ulike uttrykk til ulike tider, men de kan gjerne få mer sammenstimling.

01 mars, 2009 10:05  
Anonymous Anonym sa ...

Leste deg i Journalisten i går kveld og på bloggen i morrest. Liker tittelen Kjerringpunkere mye bedre enn Kulturkjerring, som de brukte der.

Flott tekst. Traff med en blanding av latter og vemod. Og jeg savner virkelig damepunkere som gir litt mer f-en, i alle aldre!!!

Kjenner et par ungjenter i før-20-årsalder, tettpakkede av tatoveringer. Men frykter at når prins og/eller småbarnstida dukker opp, blir hele punkerholdninga som blåst vekk. Er det noe med dame/kvinnerollen - eller livet, som eter opp opprøret?

'Før heklet de grytekluter, så malte de tyttebær på postkassene eller på porselen', skriver du. Der har jeg nok aldri vært. Fjellturer og god vin, greit nok. Men den dagen jeg driver med healing og strikker lanolinundertøy til mine eventuelle barnebarn, kan dere få meg skutt.

01 mars, 2009 11:38  
Blogger Anathema sa ...

Det Bharfot sa.

01 mars, 2009 12:48  
Anonymous Anonym sa ...

Er det da skille på kulturkjerringer og den gjengse kjerringkultur nå til dags , siden man ser så mange uttrykk og identitesmarkører ?


Anytime

01 mars, 2009 14:52  
Blogger fr.martinsen sa ...

Men. Alt jeg ber om er respect også for lanolinundertøystrikkende bestemødre, listen to me honey!

01 mars, 2009 16:00  
Anonymous Anonym sa ...

Made my day!

01 mars, 2009 17:51  
Anonymous Anonym sa ...

Den teksten i Journalisten var litt kjedelig.

01 mars, 2009 21:13  
Blogger TaxiGudrun sa ...

Det som er så pussig og så jævlig, er at om datteren "låner" mine støvletter og raumajakka mi, så ser hun fin ut. Om jeg presser meg inn i hennes sæggete bukse, så ser det bare teit ut.

03 mars, 2009 10:21  
Blogger fr.martinsen sa ...

Age-ism, vekk med den også.
Til kamp!
Slutt rekkene!

03 mars, 2009 11:30  
Blogger Hanne sa ...

Jeg vil bare si at jeg leste denne teksten da du postet den, og jeg tenker fremdeles på den.

Nydelig.

04 mars, 2009 12:32  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk.

Og det er skikkelig fint for meg å tenke på.

04 mars, 2009 18:16  
Blogger fr.martinsen sa ...

I dag traff jeg en som sa at han likte denne teksten og at han hadde tenkt seg om etter å ha lest den. Det var fint å høre, da ble jeg glad.

Og så foreslo han at jeg skulle skrive en undercoverbok som kulturkjerring, jeg kunne si opp jobben og begynne med keramikk og sånn. Det er noe å tenke på.

05 mai, 2009 21:25  
Blogger Strekker sa ...

Jeg har også tenkt nytt om kulturkjerringer etter at jeg leste denne, fr.martinsen. Du får bare klippe og lime av tilsendt panegyrikk, carte blanche.

06 mai, 2009 14:34  
Anonymous aandrea sa ...

Jeg vil ikke at du skal gå undercover og skrive om keramikk. Jeg vil ha deg her i verden, synlig i bloggen. For når du er søkbar, når du finnes, tenker jeg at: Det er ikke sant at verden ikke kan forandre seg. Det er ikke sant at kjønnet mitt for alltid dømmer meg til å være kropp, til å være uinteressant, forfallen og henvist til sektorer uten makt. Det er ikke sant for noen ser det, og sier fra, og da leser flere det og sier fra. Og kanskje allerede om hundre år, som Toril Moi sier, så har synet på kvinner som patetiske kulturkjerringer endret seg. Hvem vet!

07 mai, 2009 02:03  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk aandrea. Jeg skal nok fortsette med det ja, og gå rundt og leve mitt eget liv og bli sur og tenksom. Men tanken om undercovering var interessant og morsom likevel. Hva kunne man finne ut ved å virkelig gå inn i det, kanskje et studie verdt.

Det Strekker refererer til er at hun sendte meg en e-post som jeg ble så glad for og så spurte jeg om jeg kunne få lime den inn her.

Så her er den:

"Hei, Fr.Martinsen!

Jeg må bare henge meg på morrami og si at jeg elsker på du skriver om kjerringpunkere. Jeg var på et kor-kurs i fjor sommer, og der var det en håndfull kvinner fra Inkululeko. Jeg ble helt stygg og svart inni meg hver gang jeg så på dem! Å, som jeg ergret meg over at de var så feil. De t-skjortene, og de fargerike skjerfene, og Camper-skoene som var av feil modell - ikke kule, men bare sånn kunsthåndverks-kjerringete.

Hvorfor?

Du får meg til å tenke om igjen - trenger jeg virkelig håne inkululeko-syngede papegøyeøredobbedamer helt ukritisk, på refleks? Hvilke andre mennesker tenker jeg så stygt og unyansert om?

Nå er jeg oppvokst midt i en gjeng kjerringpunkere på SV-este Sofienberg, og dét forklarer nok litt av forakten min. Men jeg er jo ikke alene om å rakke ned på disse kvinnene som ikke har gjort noe annet galt enn å foretrekke afrikansk dans fremfor salsa (du har så gode eksempler!). Forakten min har fått vokse og bli stor fordi kulturkjerringen er en gruppe som jeg aldri har hørt noen forsvare. Jeg tror jeg mobbet morra mi til å slutte med papegøyeøredobb - jeg gjorde i alle fall mitt beste, og hun har ikke brukt dobben på noen år. Du er så bra! Du er så klok! Du får meg til å prøve å forstå noe jeg før bare har ledd av! Heia deg!

Det var bare det."

09 mai, 2009 10:25  
Blogger fr.martinsen sa ...

Åsa Beckman i svenske Dagens Nyheter tar seg i det og skriver at hun aldri mer skal bruke begrepet kulturtant.

Det är lättare för politiker att dra in stödet till teatergrupper eller en poesifestival om de tror att det drabbar kulturtanter och inte en aktningsvärd och högkvalitativ grupp. En inflytelserik samling kultur­konsumenter.

Det tror jeg hun har rett i.

22 mars, 2012 18:42  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden