You talkin` to me?
Anne Grosvold har løfta seg og begynt å legge hodet på skakke,
Nina Owing har skakka på hodet lenge mens hun ler søtt.
som jeg kan si hvis jeg later som jeg snakker som en avisartikkel.
Men jeg er ingen nyhetsartikkel eller nyhetsbulletin,
jeg er bare meg og jeg går rundt blant radiohauger og avisfjell og alle disse reporterne med stemmene sine og bokstavene, journalistene og fjesene deres.
De snakker til meg, de prøver å snakke til meg, men de er altfor fjerne og pynta, i språket sitt og i resten av seg.
"En eldre kvinne ble ranet på Skøyen i Oslo mandag ettermiddag"
blir til
"En eldre kvinne ble mandag ettermiddag ranet på Skøyen i Oslo".
De prøver å skaffe seg autoritet og verdighet med ordstillingsbyttet, men jeg trenger ikke autoritet og verdighet, jeg trenger å høre et menneske bak de ordene som forteller meg.
De sier ikke gammel heller, det er blitt uhøflig, eldre er det. Og det er jo alltid rett, man er alltid eldre enn noe, men så blir vi gamle.
En gammel kvinne på Skøyen.
De leser dagsnyttmeldinger med forte harde stemmer, her er det alvor om å gjøre. De har korte setninger og samme rytme, de leser som om de var en stakkato oberst og jeg var menig Martinsen.
Ingen forteller dagsnytt med eventyrstemmen på, de sier hevder og erkjenner og skal ha gjort men så kommer Kari Bækken Larsen og leser nyheter med a-endelser og jeg senker skuldrene og hører at hun leser dem for meg og Anders Giæver har fått seg vg-blogg som har så stygg layout at jeg tenker at han er en vanlig mann.
Jeg prøver å ta meg sammen, men ingressen om at "regjeringens storsatsing på nordområdene møter motbør internt" møter motbør i meg og får meg til å tenke på kotelett med saus og øl.
Then who the hell else are you talking...
Journalister er ikke steder, de befinner seg der.
Det er bare radiojournalister som befinner seg, jeg sitter ved skrivebordet mitt. Og jeg er så lite objektiv her jeg sitter.
Og radiojournalister blander ikke sin egen featurereportasje inn i den sendingen der de leser nyheter, som om de var foreldre og tenkte at de må være konsekvente ellers blir jeg forvirret. Som om jeg som hører på tror at det fins en objektiv klarstemme inni boksen. Men jeg forstår at de hadde reportasjevakt i går og leser bulletin i dag, det forstår jeg. Jeg forstår at de går andre steder etter jobben og at de liker noen sanger av Tom Waits bedre og derfor blir jeg glad når Tom Stalsberg i Dagbladet skriver at det manglet selvsagt sanger på den konserten og at det er dønn subjektivt. Dønn subjektivt er det og jeg er på hans parti nå. Jeg trenger følelsen av at det er folk bak den ingressen.
Joda, Grosvold pleide å se ut som den tøffeste jenta i klassen,
hun stilte spørsmål og så ikke ut til å gi seg.
Nå sier hun fortell litt om den siste boka di.
Nina Owing ler ungjenteaktig som en uten makt og skotter bort på makkeren sin og minner meg om kvinnekollegene mine som løper ut for å se på brannmenn når de øver seg i Akerselva,
bær meg ut av fabrikken min liksom,
så var jeg Debra Winger liksom.
Her sitter kjønnsrollene fast, tenker jeg, pen og søt og ikke porno. Eller sitter kjønnsrollene fast i meg også der jeg tolker en lys kvinnestemme som en uten makt.
Nina Owing har skakka på hodet lenge mens hun ler søtt.
You talkin' to me?
- Jeg beveger meg rundt i medielandskapet,som jeg kan si hvis jeg later som jeg snakker som en avisartikkel.
Men jeg er ingen nyhetsartikkel eller nyhetsbulletin,
jeg er bare meg og jeg går rundt blant radiohauger og avisfjell og alle disse reporterne med stemmene sine og bokstavene, journalistene og fjesene deres.
De snakker til meg, de prøver å snakke til meg, men de er altfor fjerne og pynta, i språket sitt og i resten av seg.
You talkin' to me?
De har en barnslig tillit til at jeg hører etter når de snakker til meg med nyhetsmasken på men jeg gjør ikke det. De sier revidert og budsjett og jeg hører stemmene deres mens jeg begynner å tenke på mat og sex og de bytter om på ordstillingen slik at"En eldre kvinne ble ranet på Skøyen i Oslo mandag ettermiddag"
blir til
"En eldre kvinne ble mandag ettermiddag ranet på Skøyen i Oslo".
De prøver å skaffe seg autoritet og verdighet med ordstillingsbyttet, men jeg trenger ikke autoritet og verdighet, jeg trenger å høre et menneske bak de ordene som forteller meg.
De sier ikke gammel heller, det er blitt uhøflig, eldre er det. Og det er jo alltid rett, man er alltid eldre enn noe, men så blir vi gamle.
En gammel kvinne på Skøyen.
De leser dagsnyttmeldinger med forte harde stemmer, her er det alvor om å gjøre. De har korte setninger og samme rytme, de leser som om de var en stakkato oberst og jeg var menig Martinsen.
Ingen forteller dagsnytt med eventyrstemmen på, de sier hevder og erkjenner og skal ha gjort men så kommer Kari Bækken Larsen og leser nyheter med a-endelser og jeg senker skuldrene og hører at hun leser dem for meg og Anders Giæver har fått seg vg-blogg som har så stygg layout at jeg tenker at han er en vanlig mann.
Jeg prøver å ta meg sammen, men ingressen om at "regjeringens storsatsing på nordområdene møter motbør internt" møter motbør i meg og får meg til å tenke på kotelett med saus og øl.
Then who the hell else are you talking...
you talking to me?
Journalister er ikke steder, de befinner seg der. Det er bare radiojournalister som befinner seg, jeg sitter ved skrivebordet mitt. Og jeg er så lite objektiv her jeg sitter.
Og radiojournalister blander ikke sin egen featurereportasje inn i den sendingen der de leser nyheter, som om de var foreldre og tenkte at de må være konsekvente ellers blir jeg forvirret. Som om jeg som hører på tror at det fins en objektiv klarstemme inni boksen. Men jeg forstår at de hadde reportasjevakt i går og leser bulletin i dag, det forstår jeg. Jeg forstår at de går andre steder etter jobben og at de liker noen sanger av Tom Waits bedre og derfor blir jeg glad når Tom Stalsberg i Dagbladet skriver at det manglet selvsagt sanger på den konserten og at det er dønn subjektivt. Dønn subjektivt er det og jeg er på hans parti nå. Jeg trenger følelsen av at det er folk bak den ingressen.
Well I'm the only one here
Jeg ser på Anne Grosvold som har løfta seg og jeg tar meg selv i en inkonsekvens, for har jeg ikke akkurat forsvart Frognerfitter-Alexia-Bohwims rett til å se ut akkurat så porno som hun vil og fortsatt bli tatt alvorlig? Jo jeg har det. Jeg vil at tannregulering med bare 40 prosentsbehov skal være likestilt med plastpupper og plastlepper. Likevel ergrer det meg at Anne Grosvold har løfta seg og blitt tynn og jeg bildegoogler henne for å sjekke at jeg husker riktig.Joda, Grosvold pleide å se ut som den tøffeste jenta i klassen,
hun stilte spørsmål og så ikke ut til å gi seg.
Nå sier hun fortell litt om den siste boka di.
Nina Owing ler ungjenteaktig som en uten makt og skotter bort på makkeren sin og minner meg om kvinnekollegene mine som løper ut for å se på brannmenn når de øver seg i Akerselva,
bær meg ut av fabrikken min liksom,
så var jeg Debra Winger liksom.
Her sitter kjønnsrollene fast, tenker jeg, pen og søt og ikke porno. Eller sitter kjønnsrollene fast i meg også der jeg tolker en lys kvinnestemme som en uten makt.
Who the fuck do you think you're talking to? Oh yeah? OK.
innlegg av fr.martinsen på
14:17
5 Kommentarer:
Anne har sviktet oss, syns jeg. Hun var den tøffe jenta i klassen og nå er hun blitt tam.
Trodde hun at hun måtte det, sa sjefen hennes at hun måtte det, tro?
Jeg tror ikke sjefen hennes sa at hun måtte det nei. Og jeg nøler med å si at hun personlig har et ansvar overfor meg.
Sjefen hennes derimot kunne jo sagt nei, ikke gjør det, hvis sjefen visste det. Sjefen har et ansvar for å prøve å tenke klart når en ansatt er for berørt av følelser.
Og sjefen har et ansvar for på forhånd å signalisere til ansatte hva som ikke ventes av dem.
Sterkere, tvert i mot: hva som ikke er en ønsket forandring hos ansatte fordi helheten i det visuelle uttrykket blant tv-programledere bør være ulikt i alder som i kjønn.
Journalistikken derimot, den nøler jeg ikke med å si at jeg ikke liker. Hun stilte kvassere spørsmål før og Skavlan stilte kvassere spørsmål.
Her er det to forandringer, en i utseende og en i oppførsel, og det er vanskelig å vite hvor tett de henger sammen.
Når det gjelder den ytre forandringen, mener jeg ikke at damer ikke får lov til å fikse seg opp. Heller ikke at det er et svik å ville være pen.
Men man lurer jo på om hun har ønsket forandringen eller om det er et utslag av TV-panikk.
Når en tøff dame plutselig blir dukkete både i utseende og oppførsel, lukter det litt panikk, og det skuffer.
Så det er vel en skuffelse mer enn et svik, kanskje. Dama må jo få gjøre hva hun vil. Hvis det er det hun vil.
Det er ofte vanskelig å se på TV-programledere hva som er personlighet, hva som er "tror det skal være sånn" og hva som er dressur.
Generelt sett mye "tror det skal være sånn" noe "dressur" og kanskje også noe "plukket fordi man har en personlighet som passer"?
For hva er nå dette "komme ut av ruta" som tv-folk ser etter når de plukker programledere?
Hvorfor er det alltid en pen kvinne og en stygg mann som "kommer ut av ruta"?
Jeg har slutta å se på Grosvold. Ikke primært fordi hun har slanka seg og kanskje også løfta seg, men fordi hun irriterer grenseløst med sin hang til å avbryte intervjuobjekter og legge ord i munnen på dem, jeg blir sinna av å se på og kaster en sofapute på TV'en eller legger den over hodet mitt og stønner.
Kan huske at hun var annerledes før.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden