Katha Pollitt
I lørdagens Dagens Næringsliv skriver Toril Moi om reaksjonene på Katha Pollitts siste essaysamling Learning how to Drive. Katha Pollitt er en amerikansk feminist som skriver spalten And Antother Thing for det radikale tidsskriftet
The Nation.
Katha Pollitt skriver om at hun ikke får til å ta førerkort og at hun ikke takler bruddet med mannen sin på foreskreven måte.
Dette skuffer endel mennesker, den sterke feministen oppfører seg ikke pent som den rollemodellen de ønsker seg.
Toril Moi refererer et spørsmål til Pollitt fra et intervju,
- Hvorfor valgte du å gå ut offentlig å si at du alltid har vært redd for å kjøre når det bare forsterker gamle stereotypier om at kvinner er klønete hønsehjerner?
Og en blogger,
"At Pollitt er både skuffet og rasende over måten kjæresten behandlet henne på, viser at Pollitt har mistet selvrespekten på grunn av en mann som klart er en uverdig person. Det er trist at en briljant, sterk kvinne som Pollitt har latt denne mannen, hvem nå denne G. er, tråkke henne ned til et slikt nivå (...) Jeg blir rett og slett flau når jeg leser slikt i bøkene til en sterk feminist som Pollitt."
Toril Moi skriver,
"Det er som om en kompakt majoritet mener at feminismens hovedbudskap til folket er at kvinner ikke har lov til å forelske seg, bli ulykkelige eller ønske at de var tynnere og penere.
Skadefryden over å oppdage at en feminist ikke lever opp til slike misforståtte idealer, er utrolig sterk. Slik blir feminisme til noe som handler om personlig styrke og ikke om maktstrukturer."
Katha Pollitt skriver selv at feminister får skrive om å bruke heroin, gå på prozac, være horer,
"But writing that you didn’t learn to drive for years and years out of technophobia and overreliance on men? Loving a man unwisely and feeling terrible for more than a long weekend when he left?"
Den interesserer meg den skammen som fins i vårt samfunn over å ikke takle sorg på foreskreven måte. Det skal være dempet, distansert, er du forlatt gjerne aggresivt, eller med påfyll av andre stimuli (sex, tur i skogen).
Så går vi her likevel, og er mennesker. Vi har på oss mentale korsetter, vi trenger det, på jobb, i folks middager, bare det å gå på gaten, det må korsett til, et mentalt korsett, en fasade, som holder deg oppe i en periode man trenger ekstra support.
Vi snakker om alt som foregår bak gjerdene, bak fasadene, med en forakt, som om alle klarer å bære frem det de har bak fasadene sine? Det som skjer bak gjerdene skjer, så hvor kommer forakten fra?
Vi kan ikke være gjennomsiktige hele tiden. Derfor er jeg glad Katha Pollitt viser frem menneskelig svakhet.Og alt dette som kan se ut som en bokanmeldelse, jeg har ikke lest boken. Men det skal jeg.
Og alt dette minner meg om den svenske dokumentaren Alla kan... inte ta körkort. Det er ting man ikke får til, i trafikken og i livet ellers.
Katha Pollitts blogg
innlegg av fr.martinsen på
13:19
11 Kommentarer:
*leser og tenker så det knaker* Det å være en "sterk" kvinne, det er sannelig ikke lett. Det er godt at noen vil stå fram som det kvinnemennesket de er og ikke som en sjablong på hva en feminist skal eventuelt bør være. Alle har sine redsler og sin tilkortkommenhet og noe annet ville vært unaturlig. Så typisk at hvis en har valgt å være synlig så er det forakt som kommer i retur. Bla, bla...interessant lesing!
Jeg synes hun er barsk, jeg!
Særlig fordi hun ikke blir mindre feminist av å beskrive hvordan «kvinnerollen» har begrenset henne. Hallo- å sette ord på hvor nifst det var å lære å kjøre bil i en sånn setting er kanskje dobbelt så viktig som å si «Kjør bil, tøffe dame! Se på meg!»
Kvinneundertrykkelse er ordentlige sosiale strukturer som rammer ordentlige mennesker- selv de barskeste av damene.
Jeg heier på henne, jeg.
Det er sant, kvinneundertrykkelse er ordentlige sosiale strukturer som rammer ordentlige mennesker.
Og ordentlige mennesker er mer enn en sjablong.
Den som har valgt å være synlig ser ut til å bli en "figur" for folk, ikke et menneske. Ikke bare når man "leser" den figuren, men også når man snakker og skriver om den etterpå, som om mennesket ikke ser og bryr seg om det som skrives om det. Er jeg litt uklar nå? Det er klart inne i hodet mitt i alle fall, men det er ikke alltid de som er utenfor syns det samme.
*ler* jeg forstår akkurat hva du mener men det er mulig jeg er like "feilkoblet" som deg.
Er det noe et semi-langt liv har lært meg så er det at å stille seg noen spørsmål er en bedre tilnærming heller enn å trekke bastante konklusjoner. Jeg syns jo at det er mye mer interessant, som virrvarr sier, å tenke litt på hvorfor en ikke klarer å lære seg å kjøre bil og hvorfor en reagerer som en gjør ved et samlivsbrudd mer enn å bli "skuffet" over at disse fytrårnene av noen mennesker ikke er disse ruvende, "perfekte" skikkelsene enkelte syns de bør være. Det er den måten hun har blitt skrevet og den måten å tenke på om som gjør at vi blir stående fast og ikke kommer videre i tenking rundt det å være kvinnemenneske. For det er jo det vi må være på jakt etter, mekanismene som gjør at vi forblir i de rollene som samfunnet tildeler ossog ikke velger å sprenge rammer. Og da er det jo ekstra viktig å ta med i regnestykket at mennesket er sårbart og at det legger rammer.
Tankevekkende post. Jeg slutter meg til det Virrvarr sier, hun blir ikke mindre feminist av at hun ikke fikser å kjøre bil.
Det blir jo helt feil hvis man ikke kan være feminist uten samtidig å være "Superkvinnen" (eller den feministiske stråkvinnen for den del ;-))
Nei, du er ikke uklar fr. martinsen. Jeg skjønner godt hva du mener, og jeg er enig. Feminist ser ut til å være en streng merkelapp i manges øyne, og dermed reduseres feminister til figurer.
Synd, for feminisme kan romme så mangt.
Ja bare det, hvordan folk tolker ordet feminist, hva de legger i det, en enorm strenghet, som man slett ikke tildeler anti-rasister, det slutter ikke å forundre meg.
Og så er det en annen ting som heller ikke slutter å forundre meg. Alle vi i Norge er høyt utdannet. Vi er opplært i klasserommet til å se kritisk på ting, til å diskutere, til å skrive stiler og argumentere for og i mot, og se en sak fra ulike sider. Likevel er urovekkende mange lite villige til å se kritisk på rammene for våre egne valg, at det fins rammer som vi selvsagt er påvirket av.
Jeg også gleder meg til å lese boka hennes. (hvis den noen gang kommer fram fra amazon).
Det siste spørsmålet ditt er interessant. Javisst er det fint å granske hvordan stukturer påvirker valgene våre. Men noen ganger synes jeg også enkelte går altfor langt i å tolke ting inn i kjønnsrammer. Det er ikke alle problemer i et forhold som kan tilskrives kjønn, for eksempel. Det er da heller *langt* fra sikkert at Pollitts problemer med å kjøre bil har noe som helst med kjønnsstereotypier å gjøre. Jeg har ikke lappen selv, og det handler virkelig ikke om at "kvinnerollen" har begrenset meg, som virrvarr uttrykker det over her.
Jeg tror heller ikke at problemene med å ta lappen trengte å ha med kjønnsstereotyper å gjøre, sannsynligvis ikke, det er ventet av en kvinne som Pollitt at hun skal kunne ta lappen.
Jeg la vel heller vekt på at holdningen hun ble møtt med etterpå var interessant, at hun som "sterk kvinne" ikke skulle vise frem en slik svakhet, i det godes tjeneste, å pålegge seg selv å være et enhetlig symbol, noe jeg syns blir en tvilsom rolle å være, en snevrende rolle det også.
Forøvrig er jeg enig i at noen har en tendens til å se kjønn som eneste faktor som påvirker, eller hovedfaktor. Selvsagt er det ikke sånn. Antakelig blir man en periode hypersensitiv for det mønsteret man har begynt å se, og glemmer at det er mange andre ting som påvirker. Det likner på tendensen til å se to enkeltstående tilfeller der kvinner er innvolvert som en kvinnetendens, mens det motsatte ikke skjer.
Har du forresten rukket å bestille den boka, eller kan du slenge på en bestilling til meg også? Amazon og jeg kommer nemlig ikke overens, Amazon vil ikke motta min bestilling, det er blitt knute på tråden mellom oss. Og det er ikke fordi jeg er kvinne jeg ikke orker å komme til bunns i Amazons feiltolkning når jeg prøver å bestille noe, men min utålmodighet når ting ikke virker med en gang...
Avsnitt tre der er altså ikke ment som en analyse av virrvarr.. Jeg ser at det kan se slik ut.
Jeg har allerede bestilt, for leeenge siden, men ikke fått. Kanskje amazon ikke vil være min venn heller. (og i dag var jeg på posten for å hente en annen bok, men den hadde de sendt tilbake så treig som jeg var)
Og jeg skjønner godt hva du mener med den begrensende "sterk kvinne"-greia. Jeg lurer på om det er mest det at hun er et forbilde eller at hun er et *feministisk* forbilde som er utslagsgivende. Jeg tror kanskje Moi er inne på noe når hun skriver om misforståtte feministiske idealer som man ikke skal forbryte seg mot.
Så jeg tenker at man skal være varsom med å sette opp så mange idealer, og heller jobbe med å uttrydde kjønnsstereotypier og sexisme. Så hvis det finnes en negativ stereotypi om kvinner, så betyr det ikke at det motsatte *må* være et ideal. Det blir fort begrensende. Hm, for eksempel: Jeg er mot at single kvinner fremstilles som patetiske og desperate, men det er ikke noe galt i være det, verken for kvinner eller menn. Kvinner skal få lov til å være sexgale uten å bli stempla, men det er ikke noe ideal. Man skal ikke skyfle små jenter inn i en rosa verden, men det er ikke noe galt i å like rosa. If that makes sense.
Javisst. Skal vi utvide kategoriene får vi gjøre det i alle retninger.
Noen som fortsatt trenger å utvides etter min smak er f.eks,
at vi vil ha fortsatt rett til abort betyr ikke at vi ikke kan snakke om etikken i det eller at det kan komme en følelsesmessig overraskelse etterpå som det kan lønne seg å tenke over. Neida, jeg sa ikke må, kan.
eller,
at vi ikke mener husarbeide er kvinnens oppgave betyr ikke at ikke en kvinne kan være husmor i 8 år og bli verdsatt for det eller at å lage god vaffelrøre ikke er en bra ting å kunne.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden