oh my. Privat igjen

Det fins mange øyeblikk i livet, hverdagslige og patetiske.
Denne dagen har vært full av dem. Jeg pleier å himle inni meg med øynene over folk som er så travle. De er så travle at de ikke rekker å, å å, sende en e-post nærmest.

Ikke bare det, jeg skryter jo gjerne av at jeg virker som best når beskjedene suser rundt ørene mine eller jeg står i en slags storm av kulturinntrykk.

Jo heftigere jo bedre liksom

Liksom fordi det ser ut til å være guds hemmelige plan at hver gang jeg proklamerer noe så får jeg arrogansen min tilbake med et smell, ikke tror jeg på gud heller.

Denne uka

Denne uka har vært full av alt som jeg pleier å like.



Det har vært doble avtaler, tirsdag var jeg på morsomt teater Swamped in Sensation for andre gang og turbonegerboklansering,
det var ha-det-middag til kollega og i kveld var det kusine-reiser-til-Damaskus-middag og Soko-konsert på Blå.

Soko spilte for 46 mennesker på Blå.

Jeg kunne se hver enkelt av dem så jeg kunne telle dem også, det var 1500 på Vega i København.

Og i morra klokka 14.00 skal jeg på jobbintervju igjen.

Jeg sa det kom til å bli privat, ikke bare personlig

Ettersom jeg har den beste jobben og ikke ønsker meg en ny har det bare vært tre jobber i verden å tenke som alternativ. Det har ikke forandret seg på mange år. Den ene er bare til å glemme, den andre vil jeg ikke ha lengre, den tredje er å jobbe i Store Studio.

I sommer var jeg på jobbintervju til researchjobb, i morra skal jeg snakke med dem om vaktsjefjobb. Jeg kan få den eller ikke få den.
I alle fall.

Poenget er at denne dagen var stress. Noen ganger blir jeg hyper på en sånn måte at det ikke lenger er deilig adrenalin som flyter rundt i blodet, det er bare mas som maser der. Nye hendelser maser seg oppover, jeg kan ikke tenke klart.



Jeg klarte ikke en gang sjekke min egen bloggfavorittliste mot de nominerte til Tordenbloggen på en ordentlig måte, jeg bare satt og hyperventilerte, selv om oppgaven jeg hadde pålagt meg var av det enkle, konkrete slaget, det må jeg kunne si.

På jobben fikk jeg ikke tenkt ordentlig

Det er dypt ikke-tilfredsstillende. Det kulminerte på det mest patetiske nivået i ettermiddag da jeg skulle innom butikken.

Jeg skulle, jeg skulle, jeg skulle jo bare handle inn noen varer jeg trengte til lasagne, før jeg skulle lage den, før jeg skulle tenke ut en Store-Studio-intervju-masterplan, før jeg skulle spise middagen med kusine, før jeg skulle på Soko.

Jeg sto i butikken og lette etter en boks med mosa tomater.
Den sto ikke ved ketchupen, hvorfor ikke, begge har med tomat å gjøre, og en unge skrek og skrek og jeg tenkte at hvert øyeblikk nå hvis det kommer en grønnkledd kiwimann forbi så mister jeg grepet og tar ham i kragen fordi jeg ikke finner tak i tomater på boks.

Det går bare ikke, å være i ferd med å bikke fordi en unge skriker mens jeg leter etter tomatbokser.



Jeg kom meg inn hjemme og oppdaget at jeg hadde glemt alt som hadde med salat å gjøre, hele salatkonseptet, ikke noe tomat, løk eller salat hadde jeg kjøpt og jeg skulle tenke ut hvordan jeg i en tenkt situsjon vil legge opp neste ukes Store Studio og formulere det på en huskelapp.

Og det er jo ikke akkurat det at ikke tanken har slått meg de siste dagene. Jeg har hatt flere ideer, men jeg har ikke en gang klart å blogge om hvordan Märtha og Gerd-Liv og M. Aulies fremtreden i mediene har hengt sammen på en interessant måte. Jeg slo ideen fra meg.

Jeg tenkte på den nye inderligheten, på Soko og Swamped og Olaug Nilsen og hvordan de er aktuelle og henger sammen.

Og så står jeg i rommet mitt og spinner og merker at all tankekraft renner ut av meg og jeg er ikke i stand til å formulere den overskriften jeg trenger for å samle tankene, fellesnevneren mellom dem. Langt mindre se hvem jeg vil invitere for å snakke om det. Jeg er spunnet så hyper at jeg er i ferd med å bli et svart lite hull.

Så nåvel

Det er da det kan lønne seg å gå på konsert. Da blir man jo tvunget til å stå rolig og tvunget til å tenke og alt roer seg på en mistenkelig måte.

Det var omtrent bare det.
Men dette ble jo langt,
jeg som skriver på svart bunn og alt.