torsdag, oktober 25, 2007

oh my. Privat igjen

Det fins mange øyeblikk i livet, hverdagslige og patetiske.
Denne dagen har vært full av dem. Jeg pleier å himle inni meg med øynene over folk som er så travle. De er så travle at de ikke rekker å, å å, sende en e-post nærmest.

Ikke bare det, jeg skryter jo gjerne av at jeg virker som best når beskjedene suser rundt ørene mine eller jeg står i en slags storm av kulturinntrykk.

Jo heftigere jo bedre liksom

Liksom fordi det ser ut til å være guds hemmelige plan at hver gang jeg proklamerer noe så får jeg arrogansen min tilbake med et smell, ikke tror jeg på gud heller.

Denne uka

Denne uka har vært full av alt som jeg pleier å like.



Det har vært doble avtaler, tirsdag var jeg på morsomt teater Swamped in Sensation for andre gang og turbonegerboklansering,
det var ha-det-middag til kollega og i kveld var det kusine-reiser-til-Damaskus-middag og Soko-konsert på Blå.

Soko spilte for 46 mennesker på Blå.

Jeg kunne se hver enkelt av dem så jeg kunne telle dem også, det var 1500 på Vega i København.

Og i morra klokka 14.00 skal jeg på jobbintervju igjen.

Jeg sa det kom til å bli privat, ikke bare personlig

Ettersom jeg har den beste jobben og ikke ønsker meg en ny har det bare vært tre jobber i verden å tenke som alternativ. Det har ikke forandret seg på mange år. Den ene er bare til å glemme, den andre vil jeg ikke ha lengre, den tredje er å jobbe i Store Studio.

I sommer var jeg på jobbintervju til researchjobb, i morra skal jeg snakke med dem om vaktsjefjobb. Jeg kan få den eller ikke få den.
I alle fall.

Poenget er at denne dagen var stress. Noen ganger blir jeg hyper på en sånn måte at det ikke lenger er deilig adrenalin som flyter rundt i blodet, det er bare mas som maser der. Nye hendelser maser seg oppover, jeg kan ikke tenke klart.



Jeg klarte ikke en gang sjekke min egen bloggfavorittliste mot de nominerte til Tordenbloggen på en ordentlig måte, jeg bare satt og hyperventilerte, selv om oppgaven jeg hadde pålagt meg var av det enkle, konkrete slaget, det må jeg kunne si.

På jobben fikk jeg ikke tenkt ordentlig

Det er dypt ikke-tilfredsstillende. Det kulminerte på det mest patetiske nivået i ettermiddag da jeg skulle innom butikken.

Jeg skulle, jeg skulle, jeg skulle jo bare handle inn noen varer jeg trengte til lasagne, før jeg skulle lage den, før jeg skulle tenke ut en Store-Studio-intervju-masterplan, før jeg skulle spise middagen med kusine, før jeg skulle på Soko.

Jeg sto i butikken og lette etter en boks med mosa tomater.
Den sto ikke ved ketchupen, hvorfor ikke, begge har med tomat å gjøre, og en unge skrek og skrek og jeg tenkte at hvert øyeblikk nå hvis det kommer en grønnkledd kiwimann forbi så mister jeg grepet og tar ham i kragen fordi jeg ikke finner tak i tomater på boks.

Det går bare ikke, å være i ferd med å bikke fordi en unge skriker mens jeg leter etter tomatbokser.



Jeg kom meg inn hjemme og oppdaget at jeg hadde glemt alt som hadde med salat å gjøre, hele salatkonseptet, ikke noe tomat, løk eller salat hadde jeg kjøpt og jeg skulle tenke ut hvordan jeg i en tenkt situsjon vil legge opp neste ukes Store Studio og formulere det på en huskelapp.

Og det er jo ikke akkurat det at ikke tanken har slått meg de siste dagene. Jeg har hatt flere ideer, men jeg har ikke en gang klart å blogge om hvordan Märtha og Gerd-Liv og M. Aulies fremtreden i mediene har hengt sammen på en interessant måte. Jeg slo ideen fra meg.

Jeg tenkte på den nye inderligheten, på Soko og Swamped og Olaug Nilsen og hvordan de er aktuelle og henger sammen.

Og så står jeg i rommet mitt og spinner og merker at all tankekraft renner ut av meg og jeg er ikke i stand til å formulere den overskriften jeg trenger for å samle tankene, fellesnevneren mellom dem. Langt mindre se hvem jeg vil invitere for å snakke om det. Jeg er spunnet så hyper at jeg er i ferd med å bli et svart lite hull.

Så nåvel

Det er da det kan lønne seg å gå på konsert. Da blir man jo tvunget til å stå rolig og tvunget til å tenke og alt roer seg på en mistenkelig måte.

Det var omtrent bare det.
Men dette ble jo langt,
jeg som skriver på svart bunn og alt.

8 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Drit i salaten. Lykke, lykke, lykke til på jobbintervju!

Og hvis du får en sjans noen gang, kan du få dem til å sende Store Studio på fredagskvelden i Skavlan-/Grosvold-tid i stedet for på mandag, sent på nattan når jeg er trøtt og skal på jobben dagen etterpå og bare ser på noen ganger fordi jeg må legge meg sånn at de som betaler lønna mi får det de har betalt for?

27 oktober, 2007 00:17  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ha ha, jeg kan si deg en ting som er sikkert, at jeg kommer aldri til å sitte i en sånn posisjon at jeg får den type makt.

Men jeg syns også det er synd, det er sånn for meg også at mye av det jeg liker å se på går etter min leggetid. I det siste er jeg blitt en flink rev til å se på nett-tv, og det er jo på plass når jeg er på plass.

Intervjuet gikk bra det tror jeg. Selv om det slett ikke er det samme som å få jobben.

27 oktober, 2007 15:16  
Anonymous Anonym sa ...

Makt og makt, - det er utrolig hva man kan få til. Jeg har for eksemple mailet NRK og fortalt dem hvor dumme de er som sløser bort et sånt program på folk som ikke trenger nattesøvn. Hadde et par - tre millioner gjort det samme, så kanskje.....

Hilsen evig optimist.

27 oktober, 2007 16:25  
Blogger fr.martinsen sa ...

Sånn pleier jeg også gjøre, sende e-poster. Hvis jeg ikke husker feil så går Store Studio en halv time tidligere denne sesongen.

27 oktober, 2007 16:38  
Anonymous Anonym sa ...

Unnskyld meg, men har dere ikke hørt om dvd-spiller med harddisk? Det løser jo alle problemer. Programmer inn Store Studio på fast tid hver uke, se det når du vil og slett etterpå.

Utrolig gøy at du har vært til intervju på Store Studio. Skjønner godt at det er drømmejobben. Det er eneste snakkeprogram jeg orker å se på norsk tv. Håper du får jobben! Tvi tvi!

29 oktober, 2007 22:26  
Blogger fr.martinsen sa ...

He he, takk. Vi får se da.

Jovisst, dvd. Men det løser ikke problemene mine egentlig.

Jeg har jo begynt å se på tv på nett, og da ser jeg fint det jeg vil se og jeg plages ikke lengre av at bildet er lite for jeg sitter jo så nært.

Nei saken er nok heller at jeg liker å se programmet i samme tid som alle andre. Pussig sterk følelse det der, for meg i alle fall.

Dessuten, jeg brukte gode gamle vhs-en aktivt før. Det som skjedde var at jeg ble sittende med mange program som jeg ikke hadde (og har) hjerte til å slette.

29 oktober, 2007 22:34  
Anonymous Anonym sa ...

Det der med realtime er en kraftig effekt, ja. Rabbagast hadde en post om det for ei stund siden: Hvorfor vil jeg heller se en dårlig film på tv enn en god film på dvd? spurte han. (Hvorfor vinner tv over hjemmebiblioteket?)

http://www.rabbagast.net/2007/08/25/hva-er-det-med-film-pa-tv/

Jeg kjenner sletteproblemet også. Men dvd-plater tar jo mye mindre plass enn vhs, og er billige også, bare spill over de programmene du vil fra harddisken og oppbevar i en perm.

30 oktober, 2007 09:28  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja. Det er sant. Men det er ikke bare et plassproblem, det er litt et plassproblem i hodet, alle disse dvd-ene.. Men jeg har dvd, og bestilte en ny på nett senest i går.

30 oktober, 2007 10:34  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden