søndag, oktober 21, 2007

Dingser, funksjoner og meg

Jeg var egentlig mest fornøyd med det systemet jeg hadde før:
en NOKIA 8610 tror jeg den heter, med kontantkort. Den har myke taster, det er avstand mellom dem og plass til fingrene mine.
Den var litt stor, javel. Jeg brukte den uansett bare til få sms-er.
Som en kriseløsning, en reserveløsning.

Jeg er jo som regel på tastatur

Jeg er logget inn på skype og underskog, facebook, e-poster.
Jeg er tilgjengelig på nett mestparten av tiden uansett. Jeg er sikkert blant de mest tilgjengelige menneskene i universum.

Men nokiaen ble byttet ut med en ny og moderne fra jobben.
Den koster meg altfor mye. Den har alt.

Den har alt jeg ikke trenger

Den har nett, kamera, radio, i-pod. Men det har jeg i alle fall, fra før mener jeg. De tingene ligger i veska mi som jeg uansett drasser med overalt, og de tingene kan jeg bruke fra før. Jeg liker å bruke de gamle tingene. Funksjonen sitter i fingrene.

Jeg fortsatte å bruke de gamle tingene i stedet for å sette meg inn i hvordan den nye mobilen fungerte. Jeg prøvde litt, men det var ikke umiddelbart forståelig for meg hvordan det virket og så gadd jeg ikke mer.

Sånn er det med alle ting og meg

Jeg vil at de skal være enkle å forstå. Jeg orker ikke bruke timer på å få med meg hvilken strømleverandør som er best, hvor jeg kan få gratis telleskritt, hvordan få til rss, bloglines, magnolia, men plutselig var google reader så lett, og vips har jeg fått meg en ny funksjon. Det er ikke nyvinninger jeg er mot, slett ikke.

For det er bruken i seg selv som er det gøye

Ikke å finne ut av det. Så nå har jeg somlet meg ned på Claes Olsson og kjøpt et nytt batteri til gamle nokia. I morra leverer jeg den dyre jobbtelefonen tilbake til jobben.

Den eneste nye funksjonen jeg utviklet med den var å ringe mer fra mobilen: til jobben, og det gidder jeg ikke betale så mye for.

6 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Har på en måte litt sansen for Amish-folkets forhold til teknologi, jeg.
Det er jo ikke slik at de er motstandere av all, ny teknologi, uansett. Men hver gang de møter en ny teknologi, spør de kollektivt seg sjøl om denne nye teknologien vil forandre måten de lever på og innvirke negativt det de oppfatter som viktig i livet/samfunnet. Er svaret nei, og teknologien oppleves som nyttig, bruker de den. Er svaret ja, sier de nei takk. Omtrent sånn er det i alle fall. Så elektrisitet er ok, på batteri, men ikke hvis det innebærer at de må koble seg opp mot e-verket og dermed bli avhengig av engelskmennene (dvs verden utenfor). Tror det er et slitsomt sted å leve, men av og til tror jeg også vi kanskje skulle tenke bittelitt som amishene, når vi introduseres for ny teknologi?

22 oktober, 2007 13:33  
Blogger fr.martinsen sa ...

Akkurat på mobiler er folk ekstra rare syns jeg. Uavhengig av hva de faktisk trenger, eller ikke "trenger" da i streng forstand, uavhengig av hvilke funksjoner de har lyst til å bruke, så har du det der sjefselementet, at de vil ha en som ser stor ut.

Hei sjefer (de leser her noen av dem). Men samma det sjefer, den som leser andres blogg får ser andres meninger.

Og altså, det er litt komisk det der: jeg vil ha en stor mobil for at andre skal se hvor sjef jeg er.

Så noe mellom det der og amishene?

22 oktober, 2007 15:25  
Anonymous Anonym sa ...

... noe om å prøve og unngå en slags blind teknologideterminisme på mikro-planet; hvis det finnes, MÅ vi ha det. Et sted mellom gimme gimme gimme og amishene, ja..

Mobilen som gevir? Bukken med det største, er sjef...
en stund var det forresten han med den minste som var sjef, husker du? da mobiltelefonene begynte å krympe for alvor.. nå må de nødvendige tommene være på plass igjen ;-)

22 oktober, 2007 15:55  
Blogger fr.martinsen sa ...

Gevir ja, det var et godt begrep i denne sammenhengen. Jeg tror forresten sjefene mine (hei sjefer) ikke helt har fått med seg utviklen og fortsatt er på de veldig små...

Skjebnens ironi, eller hva det er, har ført meg som har sagt aktivt neitakk til vannkoker, oppvaskmaskin, tørketrommel, til å være eier av et hjem med nettopp disse tingene og mer til, absurd dyre gassbluss og et kjøleskap som venninnen min sier ikke er et kjøleskap men et likskap. Men det får bli en annen post, min skyld kan det umulig være, he he.

Jeg tror jeg brygger på en hjemme-hos-reportasje hos meg selv.

22 oktober, 2007 17:11  
Anonymous Anonym sa ...

Likskap? Sånn i stål, som de har på detektimen (heter ikke detektimen lenger, gjør det vel?), der de drar ut ei lang hylle der det stikker fram ei tå med en lapp rundt, før de drar til side et grønt laken og en pårørende identifiserer det som ligger der? På kjøkkenet? Tøft.

Tenk å kunne leke tøff politi-patolog hver gang man skal finne seg et glass melk...

23 oktober, 2007 08:46  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja akkurat sånt skap er det. Men det ser jo helt absurd ut! Det ser ut som jeg innbiller meg at jeg driver storkjøkken, evt rettsmedisinsk institutt.

Jeg klistrer ting oppå, ark og utklipp for å dempe kjøleskapet ned litt. Nå må du dempe deg, sier jeg.

Men når jeg åpner døra er alt i orden. Jeg liker at det er stort inni.

23 oktober, 2007 10:22  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden