Dingser, funksjoner og meg

Jeg var egentlig mest fornøyd med det systemet jeg hadde før:
en NOKIA 8610 tror jeg den heter, med kontantkort. Den har myke taster, det er avstand mellom dem og plass til fingrene mine.
Den var litt stor, javel. Jeg brukte den uansett bare til få sms-er.
Som en kriseløsning, en reserveløsning.

Jeg er jo som regel på tastatur

Jeg er logget inn på skype og underskog, facebook, e-poster.
Jeg er tilgjengelig på nett mestparten av tiden uansett. Jeg er sikkert blant de mest tilgjengelige menneskene i universum.

Men nokiaen ble byttet ut med en ny og moderne fra jobben.
Den koster meg altfor mye. Den har alt.

Den har alt jeg ikke trenger

Den har nett, kamera, radio, i-pod. Men det har jeg i alle fall, fra før mener jeg. De tingene ligger i veska mi som jeg uansett drasser med overalt, og de tingene kan jeg bruke fra før. Jeg liker å bruke de gamle tingene. Funksjonen sitter i fingrene.

Jeg fortsatte å bruke de gamle tingene i stedet for å sette meg inn i hvordan den nye mobilen fungerte. Jeg prøvde litt, men det var ikke umiddelbart forståelig for meg hvordan det virket og så gadd jeg ikke mer.

Sånn er det med alle ting og meg

Jeg vil at de skal være enkle å forstå. Jeg orker ikke bruke timer på å få med meg hvilken strømleverandør som er best, hvor jeg kan få gratis telleskritt, hvordan få til rss, bloglines, magnolia, men plutselig var google reader så lett, og vips har jeg fått meg en ny funksjon. Det er ikke nyvinninger jeg er mot, slett ikke.

For det er bruken i seg selv som er det gøye

Ikke å finne ut av det. Så nå har jeg somlet meg ned på Claes Olsson og kjøpt et nytt batteri til gamle nokia. I morra leverer jeg den dyre jobbtelefonen tilbake til jobben.

Den eneste nye funksjonen jeg utviklet med den var å ringe mer fra mobilen: til jobben, og det gidder jeg ikke betale så mye for.