Å skrive og å lese

Kubonde utfordrer oss i kommentarfeltet mitt om å ikke bare raljere, men si noe om hvorfor vi blogger (bl.a).

Å skrive

Vi blogger for å bli sett svarer jeg, for å uttrykke noe.
Vi tar frem lutten og tegner en strek på nesen og sånn holder vi det gående som vi har gjort det noen tusen år.

Og jeg vil bli sett, og er kjempeglad for at jeg er nominert på Sonitus denne uken også, "En magisk ropert" het posten,
jada, stem gjerne på meg.

Den posten er slett ikke av de jeg har likt best av det jeg har skrevet, men jeg var lykkelig over at jeg i det hele tatt fikk til å skrive den. For jeg kom hjem fra jobb den dagen og var sur over en bandfyr som slang en klassisk sexistisk kommentar i beste mening og jeg skjønte at jeg kunne ikke blogge om det for da ble jeg bare ei sur feministisk kjerring, og så ble jeg sur for det også,
og så fikk jeg til å skriveposten og så ble jeg glad igjen.

Ettersom jeg slett ikke er så sinnsykt raus som jeg innbiller meg innimellom, så bruker jeg tid på å irritere meg også.

Jeg irriterer meg f.eks over de som er raske med å fortelle at noen "bare er pr-kåt" - hva skal de nå stikke seg frem for disse alle: Kadra og Ari Behn og Thomas Hylland Eriksen og alle vennene til Skavlan, noe rart må det være med personligheten der i gården.

Janteloven that faktisk is. Vi har liten velvilje syns jeg for at andre enn oss selv har lyst til å uttrykke noe.

...og å lese

Jeg syns overraskende mange journalister er overraskende skuffet over at bloggere bare er vanlige folk som absolutt skal vise frem katta si eller meningen sin og at vi ikke er blitt
en slags folkets 6. statsmakt.

Men det journalistene, og vi alle egentlig, snakker lite om
er hvilken herlig kikker-sjanse bloggene gir oss.

Vi har begrensede omgangskretser:
sushispiser på Grünerløkka omgåes andre sushispisere.
Det hjelper litt med de slektningene vi møter i påskeferien, men bare litt. Vi kan kommer til å tro at nordmenn er en gjeng med folk som spiser sushi, og en og annen thaisuppe. Og det er slett ikke bra.

Jeg innrømmer glatt at jeg har minst to måter å lese blogger på.
De fleste leser jeg fordi jeg liker dem, mange av de jeg liker er litt lik meg selv i uttrykksfom og livsstil og meninger, noen anderledes.

Men så er det de jeg kikker på

Jeg kikker mens jeg grøsser over synspunktene, uttrykksformen, hvor kjapt de trekker uholdbare konklusjoner. Ganske ofte må jeg tvinge meg til å lese, det er ofte deprimerende eller irriterende.

Men det er et viktig poeng for meg at jeg vet mye mer om hvordan folk tenker nå enn før jeg begynte å lese blogger. For selv om man syns man treffer mye forskjellige folk gjennom jobb og på gymmen og slikt så snakker jeg aldri inngående med folk og får høre at de tenker som han her f.eks i kommentarfeltet til VG i dag.

"Nå skal jeg ikke skrive inndypende her, men menn skal selvfølgelig ikke voldta, men det med kvinnevold øker tror jeg har grunnen til.
Det er fokuset på at kvinner skal fram uansett i arbeidslivet.
Jeg var i en jobb der jeg ikke fikk videre kontrakt pga avdelingen hadde for lite kvinnekvotering.(sagt rett ut) Da jeg så at det mest ufordraglige kvinnemennesket fikk jobben min klødde det i fingrene, det gjør at jeg kanskje ikke reagerer når jeg ser en jente får seg en lusing, beklager, men jeg er mennesklig."

For selv om den undersøkelsen han refererer til såvidt jeg forstår har svakheter ved spørsmålstillingen, så er det viktig å vite at mange folk tenker som han over her.

Og sånn er det med mange spørsmål i samfunnet.
Så det er en av måtene nettet er demokratiserende på for meg, det sprer kunnskap om hvordan flere folk tenker. Og det kan både journalister og ungdomsskolelærere og politikere og sykepleiere ha godt av å vite mer om.