Hevnroman Hjort

Jeg har skitnet til fingrene mine og kjøpt søster Hjorths hevnakt, bedre kjerring er jeg ikke. Jeg kan alltids gjemme meg bak interesse for autofiksjon, men jeg har også en interesse for Se og Hør, så lenge det er for P2-segmentet. Eller en interesse for folk, som jeg insisterer på å se det som, hvordan folk gjør livene sine.

Helga Hjorth har hevnet seg.
- Jeg svarer med samme mynt, sier hun.
Nå skal søster få kjenne hvordan det er, slik vi selv har ligget i sengen som barn og hatt hevnfantasier. Men dårlig utgangspunkt for roman.

Flere år etter at jeg skrev denne teksten i Journalisten om "kjæresten min som kysset en annen" oppdaget jeg at folk rundt meg trodde jeg snakket om min kjæreste. Jeg trodde jeg hadde ljugd så mye i den spalta at folk skjønte hangen min til å finne opp nyttige hendelser i tekstene mine. Og, om så skulle være. Jeg pleier ellers mest utlevere meg selv, greiest sånn.

Da Vigdis Hjorth skrev Arv og miljø skrev jeg på Pinterest: Modig bok. Viktig bok om mekanismene som gjør at man velger bort å se og forholde seg til overgrep i familien.

Helga Hjorth skriver seg rett inn i setningen om å velge å ikke forholde seg til overgrep i familien, med sin forskjønnelse av far og mor. Hun tegner en ubrutt barndomsidyll med pene skjell som ble limt med Karlsons-lim på Norgesglass, og Torbjørn Egner på radioen og den trygge ryggen til pappa i blå anorakk, uten tanke for at andre i en familie kan ha opplevd det anderledes. For sånn husker hun det.

Hun vil ikke åpne seg for muligheten om at faren har utført seksuelle handlingen på søsteren da hun var barn. Det er ingen problematisering av den egne oppfattelsen av virkeligheten. Helga Hjorth er jurist. Slik hun ser verden, finnes det ikke bevis, finnes det ingen andre måter å forholde seg til en overgrepspåstand enn total avvisning av tanken. Om søsteren, som hun kaller Vera, skriver hun:

- Hun kan ikke kreve at noen skal si at andre er forbrytere uten bevis.

- Jeg husker jeg tenkte at Vera ikke skulle få trekke meg inn i det der, sa jeg. Det høres ikke bra ut, jeg vet det, men jeg ville ikke, for jeg var så sikker.

- Men Vera har ikke blitt utsatt for overgrep selv om overgrep er noe som skjer. Skulle jeg stille meg åpen for at Vera hadde rett, selv om jeg ikke trodde på henne et eneste sekund, skulle jeg se bort fra prinsippet om uskyldspresumpsjon som jeg hadde lest om på jusstudiet, et av rettsstatens aller viktigste prinsipper, skulle bevisbyrden snus i akkurat denne saken, som gjaldt min egen far?

- Hun satt ved enden av bordet, jeg så på henne. Tenkte på Vera på ballett, på piano, Vera som ville så mye, Vera som fikk det som hun ville, som hadde diktet og danset, mamma som hadde dyrket henne, som ville så mye med henne, som hadde gitt henne alt. Fordi hun var så spesiell. Nå viste det seg akkurat hvor spesiell hun var.

Vigdis Hjorth legger et beskyttende lag rundt virkeligheten ved å skrive roman. Ikke beskyttende nok kan jeg lett forstå at noen mener, men likevel. Helga ser ut til å mene at hun kjenner virkeligheten og slik presenterer hun den. Hun mener å vite at søsteren ikke er søster og datter mer, men utelukkende forfatter hvis hensikt er å sette i gang scener for så å kunne bruke dem.

Romanen er ikke dårlig skrevet, den er selvrettferdig og den gir ikke noe mer enn #seoghørforp2segmentet.

Mot slutten av Arv og miljø skriver Vigdis Hjorth:
Feilen med Festen er at det går bra for han som konfronterer sin far og sin familie, til slutt. I virkeligheten går det ikke bra med den som konfronterer sin far og sin familie. Feilen med Festen er at den lar den som konfronterer sin familie framlegge et bevis. I virkeligheten finnes ikke bevis. I virkeligheten har den som konfronterer familien ingen tvilling som har tatt livet av seg og som etterlater seg et brev som beviser farens skyld. Jeg skulle gjerne hatt en tvilling som hadde tatt livet av seg og etterlatt seg et brev som beviste fars uskyld. Det er en fin film, Festen, men den er feil.