fredag, juli 08, 2016

Hvor stor dose bekymring anses som normalt?

I dag gikk jeg til legevakten for å sjekke om jeg har hjerteinfarkt. Jeg har vært bekymret av og på i to dager av et trykk i brystet, trøtthet: Ta det med ro, vent litt og se om det går over, du er kanskje bare fryktsom, oversensitiv, selvsagt skal du undersøke, det er det eneste fornuftige, tenk om jeg bryr dem med et tullete spørsmål, sånn kan man holde på.

Det var nok ikke hjerteinfarkt, EKG var helt fint, jeg får svar på en blodprøve i ettermiddag, men alt så godt ut.

Etterpå gikk jeg på kafe for å spise frokost og feire at livet er normalt og jeg skal på kveldsvakt, ingen utblokking av årer i dag. Overarmen svei, er det blodforgiftning i den åra der, ser den mørkere ut, hva er det egentlig som svir når det fortsatt svir. Men kroppen tåler at sykepleieren stikker feil, husk det. Husk det.

Å sitte på kafe og bekymre seg over svie på overarmen virker tøysete når jeg har kreftkuler som vokser i kroppen. De er jeg ikke så bekymret for for tiden, skjønt jeg er ikke fullstendig ubekymret heller, men sådär. Rolig. Fornøyd. Broren min sa: Jeg kan ikke forstå at det skal være en god nyhet at kulene dine fortsetter å vokse, da jeg fikk resultatet her om dagen og var glad.

Det er klart. Det hadde vært en bedre nyhet om de hadde stagnert. Eller enda bedre gått tilbake. Begge deler er mulig.

Men det jeg fryktet da jeg gikk til legen for å få CT-resultater etter ferien var at tilstanden skulle være så dårlig at jeg måtte behandles. Nå må jeg ikke det og det betyr at jeg kan leve normalt. Jeg kan ha hverdag, det beste som er. Jeg kan planlegge ting som skal skje om noen uker og anta at de kan skje, og jeg kan fortsette å begynne å løpe (så smått, så smått, egen post om litt) og regne med at jeg langsomt blir sterkere, ikke svakere.

Jeg har kuler som vokser i hele kroppen. I bekkenet er en av dem blitt 25 x 12 mm, mot 10 x 9 mm for tre måneder siden. Det er knuter på halsen og i nærheten av lungene. Men skjelettstatusen er uendret og jeg har luftfylte bihuler. Dette siste virker bra. Jeg merker meg det.

Legen på Radiumhospitalet lærte meg at kulene mine kunne vokse langsomt, men så kunne èn av dem skyte fart og gi symptomer i løpet av en måned.

Bekymring flyter frem og tilbake, stopper opp ved en flis, stopper opp ved langt større trusler. Jeg håper de lærer på lege- og sykepleierskolen at vi ikke trenger være koko likevel.

Legen på legevakta spøkte med meg på en intelligent måte. Jeg regner med det betyr at han ikke syns jeg var koko, og det er en god ting. Han lærte meg noe interessant: At diffuse og svake symptomer på alvorlige tilstander øker med alderen. De er ikke så typiske i den alderen jeg er i.

Hvorfor det, lurer jeg på. Er det fordi cellene deler seg så slapt at kroppen venner seg til forandringene? Er nervetrådene blitt sløve slik at smerte ikke oppstår så lett. Hvor er det popviten å finne om slike ting. Vi burde vite mer om slike ting. At gamle ikke fryser ihjel fordi de er gjerrige, men fordi de ikke kjenner at det er kaldt for eksempel.

Oh well. Takk for i dag. I morgen tidlig flyr jeg til Jæren og skal leve noen dager utenfor hverdagen. Det er også fint.

Andre tekster om kreft, samler dem her:


Det Kari Bremnes sa på radioen i går
Kle av med på cellenivå
Lemmy, kreft og journalistikk
Det går bra med meg
Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser
Sex er viktig
Kreft er den nye puppen
Anne B. Ragdes raseri
Hva er dette for noe sludder?
Jeg visste jo
Irritert på Fugelli
Hvorfor kaller vi det gift
Hårene vokser
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Svart på hvitt og hardt
Språket til kreftbloggere
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
Virkeligheten er upresis

6 Kommentarer:

Anonymous Strekker sa ...

Noe som er skikkelig koko: Å dø av hjerteinfarkt fordi man ikke torde å si til fagfolk at man trodde man hadde symptomer!

Og er det ikke noe med at kvinner har andre symptomer på hjerteinfarkt enn menn? Det har jeg lært, og jeg ser at LHL skriver det samme på sine sider.

Det er godt å høre at du kan leve normalt. Det kan jeg også (nesten helt!) nå, og har kunnet det en god stund. Det er pokker så godt! Hverdager er det aller beste jeg vet.

08 juli, 2016 19:45  
Blogger Hjorthen sa ...

Her savnet jeg plutselig emoticonene fra Facebook, for det er ofte lettere å trykke på et hjerte, eller et sinnafjes, enn å si noe fornuftig. Og mens jeg skrev dette forsvant tankene i helt andre retninger. Blir vi sløvere, ødelegger vi språket vårt, av å drive og trykke på disse emojiene hver gang noen sier noe vi på en eller annen måte reagerer på? Men det er jo en avsporing da.

Hjerte!

10 juli, 2016 17:07  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jo, Strekker, kvinner mer enn menn. Jeg tok med mamma på legevakten med hennes veldig svake symptomer, ingen av oss trodde egentlig det var noe. Hun ble fløyet fra Bodø til Tromsø og fikk satt inn en tynn hønsenetting, en innvendig støttestrømpe for åra som var tett (innsatt med stoff som gjør at det ikke skal støtes ut av kroppen hennes). De gikk inn i åra med kamera på vaier. Fantastisk alt sammen. Etter mindre enn ei uke var hun i bedre stand enn før. 84 år.

11 juli, 2016 13:23  
Blogger fr.martinsen sa ...

Avsporingen fungerer. Forsvar for hjertene er at det venner folk til å ytre seg i det hele tatt. Jeg reagerer mer mot at folk, når de først bruker bokstavene vi har til rådighet, ikke uttrykker seg med egne ord, men henfaller til munnhell. Men her er jeg visstnok unødig streng.

11 juli, 2016 13:29  
Blogger petit sa ...

Hva med perspektivet? Kan det være at vi lettere søker etter de små tegnene fordi det store er så mye tydligere når du har annet hengende over deg? Kanskje blir det også for enkelt, hmm :)

12 juli, 2016 00:24  
Blogger Hege Glad sa ...

Her i huset har ingen kreft nå, men vi har vært intim med de sykdommene tidligere. Da utviklet vi en svart spøk: Det er bare en ting som er verre enn å dø av kreft, og det er å dø unødvendig av kreft. Det samme gjelder hjerteinfarkt og alle andre skummelheter. Du må fortsette å stikke innom ekspertene hver gang du blir urolig. I sommer har jeg erfart at noen jeg er glad i ble urolig litt for sent. Det er ikke lurt. Kloke leger synes ikke at folk er koko når de passer på helsa si. Selv øver jeg meg på å være litt mer påpasselig.

Ha en fin sommer.

21 juli, 2016 11:39  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start