kle av meg på cellenivå

Nesten hver eneste gang jeg har vært sammen med helsevesenet blir jeg fylt av takknemlighet. Det ble jeg i dag også. Jeg har tatt vevsprøver av kuler under kjeven, biopsi som de sier.

Slik jeg har forstått det til nå fins det to slags biopsi, en der jeg sitter på en benk og legen stikker en tynn nål, som ei blodprøvenål, inn og drar ut celler, og så en skjærebiopsi der de opererer, i narkose og tar ut større kjøttbiter.

Men så er det som det ofte er, det fins flere muligheter. I dag skulle jeg ta biopsi med tykk nål og ultralyd, ny kateori.

Det er rart, eller det er kanskje ikke rart, hvordan kroppen føler seg ganske trygg med det hjemmekjente. Å ta CT, å hei der er du igjen fine og nyttige maskin. Nå er det ikke skummelt når de sier at snart kommer det en varm følelse gjennom kroppen, eller at du kanskje tror du må tisse, men det må du ikke. For jeg har gjort det før.

Det var skummelt en gang. Hva da varm gjennom kroppen, hvorfor det, hvor varm, hvor lenge, hva mener du?

Biopsi med tykk nål og ultralyd hadde jeg ikke gjort før, og selv om jeg ikke kjente meg egentlig redd, så var jeg anspent, mer på vakt, som et dyr som spisser ørene kanskje. Det var mer vasking enn på tynnbiopsien, mer tildekking av meg, for sikkerhets skyld er de mer nøye med hygienen for alle fordi noen har dårlig immunforsvar. Det var en dataskjerm der vi kunne se meg inni halsveggen, kulene, nåla og blodåra legen skulle holde seg unna kunne vi se.

Og det var folk og informasjon

Det var en assistent som hjalp meg til rette, det var en lege og en overlege. Overlegen stakk og legen var på videregående praksis tror jeg. Det er jo så fantastisk at helt ferdige leger videreutdanner seg i mange år etterpå for å bli kreftleger. Jeg tenker på det hver gang jeg er på Radiumhospitalet, hva da, 12 års utdannelse og så kommer det pasienter og syns de vet bedre. Det er alltid flere faktorer, folk glemmer så lett de faktorene de ikke vet eksisterer. Jeg også, trodde det var to måter å ta biopsi på.

Tre personer på jobb for å ta ut noen celler fra meg på best mulig måte. Og etterpå skal antakelig noen andre analysere dem, sette dem inn med farger, varme dem opp, mikroskopere dem, jeg vet ikke, jeg vet bare at det ikke er nok å ta en kikk på cellene mine.

Tre personer på jobb, som alle bidrar til at jeg ikke bare får en medisinsk god undersøkelse, men som hjelper meg til å kjenne meg rolig. Alle hilser, er høflige, forklarer hvert skritt de gjør, forbereder meg, nå blir det litt kaldt, nå kommer det et stikk, når jeg tar prøvene kommer det et knepp rett ved øret ditt men jeg skal si fra på forhånd hver gang. Hvordan går det? Si fra hvis du kjenner det så kan vi sette mer bedøvelse. Går det bra?

Alt dette har jeg fått av helsevesenet i dag, kunnskap, omtanke, utstyr, arealer, utdannelsestimer og jeg vet ikke hvor lenge jeg måtte arbeidet for å betale skatt for det jeg har fått denne dagen.

Andre tekster om kreft, samler dem her:

Lemmy, kreft og journalistikk
Det går bra med meg
Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser
Sex er viktig
Kreft er den nye puppen
Anne B. Ragdes raseri
Hva er dette for noe sludder?
Jeg visste jo
Irritert på Fugelli
Hvorfor kaller vi det gift
Hårene vokser
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Svart på hvitt og hardt
Språket til kreftbloggere
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
Virkeligheten er upresis