Bjørk, meg og MoMa

Alt Kjetil Røed sa om utstillingen virker fornuftig og riktig, men jeg ble veldig fornøyd av å ligge i et kjempestort puterom og se på videoene til Bjørk sammen med en haug andre mennesker i går formiddag.

Det var mørkt, skjermen var svær og madrassputene behagelige. Det er altfor få, nesten ingen, utstillinger som tar hensyn til mine fysiske behov. Hvorfor gjør de ikke det? Hvem liker å stå stille rett opp og ned og se på ting som man ikke får ta på en gang?

Ikke jeg

Det var det jeg likte med Melgaard-utstillinga også, at det gikk an å ligge og slappe av litt i kjempesekken.

Bjørk har et så uttrykksfylt fjes. Noen ganger er ansiktsuttrykkene hennes ment å skulle kommunisere noe, en undertekst av spøk, en flørt, et alvor. Men andre ganger ser ansiktet hennes ut som det er helt åpent, som barns ansikter kan være, at reaksjonene hennes på det hun synger eller det som skjer i videoen bare går rett ut. Hun vet det nok, hun jobber kanskje frem åpenheten. Jeg liker det likevel. Vi er så knipske på ansiktsuttrykk i vår tid.