Anne B. Ragdes raseri

Jeg har lest den siste romanen hennes, Jeg har et teppe i tusen farger. Først fornøyd med å lese alderdom beskrevet, så stadig mer irritert over sinnet Anne B. Ragde har mot helsevesenet. Det er helt sikkert ting å bli rasende over, men hun slipper det så ufiltrert gjennom, tankeløst virker det som.

Det har også med formatet å gjøre. Det er nyanseforskjeller i om du ytrer deg i en twitter-melding, eller i et leserinnlegg, en kronikk eller i dette tilfellet en roman. No less. Hun gjør narr av en fysioterapeut på et navngitt sykehjem fordi hun ber den syke moren til Anne B. Ragde om bli med på treningsrommet, for moren skal dø ikke trene, skriver Ragde. Og så ber hun fysioterapeuten avlaste henne og søsteren litt med å massere moren, og syns det er latterlig når hun får vite at det ikke inngår i tilbudet.

Hun er rasende fordi mora etter rutinen ikke får overnatte på sykehus etter at hun har fått cellegift, men må bo på sykehjemmet 15 minutter unna. Hvorfor mora skulle overnatte på sykehuset argumenterer hun ikke for, annet enn at mora er kvalm, og det kommer man jo ikke på sykehus for uten videre.

Jeg mistenker Anne B. Ragde for å være påvirket av tanken om at sykehus er et bra sted, der får man hjelp, til å bli frisk, mens sykehjem er et trist sted der man kommer før man dør. Og hadde hun behandlet slike tanker kunne det blitt interessant. Det kunne også være interessant med kritikk av helsevesenet, men hun ødelegger troverdigheten sin med ubegrunnede påstander og overdrivelser.

Hun skriver: Det sier seg selv at en forvirret gammel dame i en seng på et gamlehjem kom langt ned på prioriteringslisten, etter barn med krupp på Røa og feberdeliriske influensapasienter på Majorstua eller Vålerenga.

Jeg synes ikke det sier seg selv. Hun nøyer seg heller ikke med å beskrive sine egne erfaringer men gjengir morens knappe sammenfatning av en legesamtale, som om det var det faktiske innholdet i samtalen.

Dagbladet skriver om dette med sykehjemmet.

Og hun våger å påstå at ingen av legene skjenket mora en tanke fra det øyeblikket de snudde ryggen til henne, ikke en av legene følte noe ansvar for henne, ikke en av legene kunne veillede døtrene. Skulle de kutte cellegift? Ingen, skriver hun dramatisk. For de har ringt til Ahus og bare blitt satt over og ingen kan svare. Men sannelig er jeg glad for at systemet er slik at ikke fremmede mennesker kan ringe til sykehuset og diskutere meg på telefonen.

Hun kunne blitt med mora si til en av behandlingstimene, så kunne de snakket med legen sammen.