Døden på teknisk museum
Jeg dro opp på Teknisk museum i dag og så på fotoutstillingen om døden. Det anbefaler jeg folk å gjøre, den var så ikke trist eller skremmende. Døden er det, men ikke utstillingen. En tysk fotograf og en journalist møter folk like før de skal dø, og de dødssyke menneskene lar seg fotografere rett etter døden. Utstillingen står ut måneden.
Jens Pallas var 62 år da han døde av emfysem. Det første bildet er tatt 1. desember 2003, det andre to uker etter.
Edelgart Clavey er 67 når hun dør på hospice i Hamburg. Hun sa: "Døden er en modenhetsprøve som alle må gjennom".
Heiner Schmidtz arbeidet i reklamebyrå og bor på hospice når han dør. Det er en måned mellom hvert av de to bildene. Han liker ikke at kolleger besøker ham og sier "god bedring" eller "håper du snart er på beina igjen".
"Ingen spør hvordan jeg har det. De er redde. Dette nesten krampaktige snakket om alt mulig annet, det sårer meg. Skjønner de ikke at jeg skal dø? Når jeg er alene tenker jeg på det hvert eneste sekund."
Wolfgang Kotzahn fikk lungekreft og døde 57 år gammel. "Det kom som et sjokk. Jeg hadde ikke tenkt på døden i det hele tatt, bare på livet. Jeg er overrasket over at jeg ble fortrolig med tanken så raskt. Nå ligger jeg her og venter. Men jeg nyter også hver dag jeg er i live. Jeg tenkte aldri på skyer før. Nå ser jeg alt anderledes: Hver sky på himmelen utenfor vinduet. Hver blomst i blomstervasen. Plutselig er alt betydningsfullt."
Og det er så rart syns jeg, hvordan kan man unngå å tenke på døden, hvordan kan man unngå å gi betydning til vaser og blomster og leverposteiskiver og dynetrekk, alt som er. Det er kanskje fordelen med dødsbevisstheten som har vært her hele mitt voksne liv, jeg oppfatter det rundt meg ganske tydelig. Jeg tar det inn.
Waltraud Bening ville gjerne dø hjemme, men mannen mente det var vanskelig. Det såret henne og hun tenkte det ikke var noen vits i at han kom til hospicet i det hele tatt. "Han har alltid vært så dominerende. Jeg har aldri kunnet sette meg opp mot ham". Tanken på dette opprører henne to uker før hun dør.
Og det kan være lett å glemme. Vi dør og vi omgås døende med de svakhetene og de sterke sidene vi har. Det minner meg om da jeg leste Tre Dagbøker i 2007, om hvordan det endte med at ingen satt ved Ingrid Bergmans side da hun døde. Det skjer oftere enn man kan tro, sier min sykepleier-kusine, at de nærmeste ikke makter døden likevel.
Michael Lauermann møter journalisten og fotograf tre dager før han dør. Han er 56 år gammel. Seks uker tidligere har han fått vite at han har hjernesvulst og kommer til å dø raskt.
"Jeg har elsket livet", sier han. Han vil heller snakke om livet, enn om døden. Han snakker om opptøyer i Paris, om Baudelaire og kvinner. Han føler til og med en viss glede i sykdommen. Det er en tilstand av frihet og åpenhet, en slags vektløshet. Kroppen svinner hen, uten smerter. Dette står på plakaten ved siden av bildene av Lauermann. Her kan du lese mer om utstillingen på Teknisk museum. .
Jens Pallas var 62 år da han døde av emfysem. Det første bildet er tatt 1. desember 2003, det andre to uker etter.
Edelgart Clavey er 67 når hun dør på hospice i Hamburg. Hun sa: "Døden er en modenhetsprøve som alle må gjennom".
Heiner Schmidtz arbeidet i reklamebyrå og bor på hospice når han dør. Det er en måned mellom hvert av de to bildene. Han liker ikke at kolleger besøker ham og sier "god bedring" eller "håper du snart er på beina igjen".
"Ingen spør hvordan jeg har det. De er redde. Dette nesten krampaktige snakket om alt mulig annet, det sårer meg. Skjønner de ikke at jeg skal dø? Når jeg er alene tenker jeg på det hvert eneste sekund."
Wolfgang Kotzahn fikk lungekreft og døde 57 år gammel. "Det kom som et sjokk. Jeg hadde ikke tenkt på døden i det hele tatt, bare på livet. Jeg er overrasket over at jeg ble fortrolig med tanken så raskt. Nå ligger jeg her og venter. Men jeg nyter også hver dag jeg er i live. Jeg tenkte aldri på skyer før. Nå ser jeg alt anderledes: Hver sky på himmelen utenfor vinduet. Hver blomst i blomstervasen. Plutselig er alt betydningsfullt."
Og det er så rart syns jeg, hvordan kan man unngå å tenke på døden, hvordan kan man unngå å gi betydning til vaser og blomster og leverposteiskiver og dynetrekk, alt som er. Det er kanskje fordelen med dødsbevisstheten som har vært her hele mitt voksne liv, jeg oppfatter det rundt meg ganske tydelig. Jeg tar det inn.
Waltraud Bening ville gjerne dø hjemme, men mannen mente det var vanskelig. Det såret henne og hun tenkte det ikke var noen vits i at han kom til hospicet i det hele tatt. "Han har alltid vært så dominerende. Jeg har aldri kunnet sette meg opp mot ham". Tanken på dette opprører henne to uker før hun dør.
Og det kan være lett å glemme. Vi dør og vi omgås døende med de svakhetene og de sterke sidene vi har. Det minner meg om da jeg leste Tre Dagbøker i 2007, om hvordan det endte med at ingen satt ved Ingrid Bergmans side da hun døde. Det skjer oftere enn man kan tro, sier min sykepleier-kusine, at de nærmeste ikke makter døden likevel.
Michael Lauermann møter journalisten og fotograf tre dager før han dør. Han er 56 år gammel. Seks uker tidligere har han fått vite at han har hjernesvulst og kommer til å dø raskt.
"Jeg har elsket livet", sier han. Han vil heller snakke om livet, enn om døden. Han snakker om opptøyer i Paris, om Baudelaire og kvinner. Han føler til og med en viss glede i sykdommen. Det er en tilstand av frihet og åpenhet, en slags vektløshet. Kroppen svinner hen, uten smerter. Dette står på plakaten ved siden av bildene av Lauermann. Her kan du lese mer om utstillingen på Teknisk museum. .
innlegg av fr.martinsen på
21:11
6 Kommentarer:
Veldig fint innlegg. Takk.
Takk selv.
Så fint, men også litt vemodig å lese. Fikk lyst til å se den utstillingen. Jeg har selv fått følge noen av mine nærmeste tett i deres siste levedager. Det var vondt og godt og noe jeg i ettertid har vært svært glad for at jeg gjorde. Må også si at både sykehjem og sykehus tok godt vare på oss i den tiden.
Godt å lese at det ikke bare er hospicene som kan være gode på døden. Ja, prøv å få sett den, ingping.
Jeg har ikke sett utstillingen, og rekker det neppe. Likevel har jo disse bildene vært vist på nettet siden utstillingen åpnet. Jeg får nøye meg med det.
Jeg liker bildene veldig godt, - særlig de første i den rekka du legger opp her. Han ser så fredfull ut - etterpå.
Men de er så unge. I hvert fall synes jeg det, nå som jeg er blitt eldre selv.
Begge mine svigerforeldre døde tidlig. Da jeg var 18 år fikk jeg sitte ved min svigerfars dødsleie. Han ble 59 år gammel. Det var alt for tidlig, og det er fortsatt en stor sorg for hele familien at han døde så tidlig. Jeg leser dødsannonser, og det er ikke uvanlig at noen som dør nå er født i 1918, det samme året som svigerfar. Da er det underlig å tenke på at han har vært død i 36 år.
Det som er fint med at jeg fikk være med da han døde, er at det gjorde meg mer rolig i forhold til døden. Det var så mildt og forsiktig, og selv om jeg var veldig ung, følte jeg ikke at det var skremmende.
Det trøster meg litt når jeg kjenner at jeg aller helst vil leve inn i evigheten.
Takk for en fin post.
Takk for lang og interessant kommentar, Hege.
Jeg syns også det er rart, og trist, at man kan være så kvikk og full av livsglede kort tid før man dør av langsom sykdom. Jeg har sett det på nettet også, folk kaster seg ut i diskusjone om dagsaktuelle nyheter. Og noen dager etter er de døde.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden