Irritert på Fugelli

Per Fugellis bok Døden skal vi danse lå foran nesa mi her om dagen og jeg leste i den. Jeg holder ellers litt avstand til tematikken disse dager, det er ikke fornektelse, tanker om døden har jeg vært innom daglig omtrent hele mitt voksne liv. Nå er tankene hyppigere, mer konkrete. Jeg trenger ikke påminnelse om døden. Jeg forsøker også å se en annen vei. Uansett, den lå foran nesa mi.

Jeg ble både skuffet og irritert. Språket er bombastisk, påstander utroverdige. Når Per Fugelli skriver at han siden 2009 har møtt 37 leger og at ingen av konsultasjonene har vart mer enn i seks minutter (s99) så vet jeg at det må være usant. Og han må vite det selv. Bruker han overdrivelsen som retorisk grep og med det lar fremtidige pasienter vente seg fabrikkbehandling? Sender Fugelli selv nye pasienter inn til sykehusene fyrt opp av aggresjon fra hans salver, omtrent som de VG-artiklene han forakter?

Hvordan kan jeg vite dette så nøyaktig? Fordi jeg tror jeg nærmer meg samme antall konsultasjoner og jeg tror ikke noen av disse har vart så kort som seks minutter. Man får riktignok gjort mer enn folk ofte tror på seks minutter, det er to plater på radioen, men jeg tror også de konsultasjonene som bare dreier seg om at legen undersøker om blodprøvene viser at jeg tåler å få kreftmedisin og ellers høre hvordan det går, veie meg, og så bestille min miks fra apoteket i første etasje på Radiumhospitalet varer mer enn seks.

Et bipoeng til: Da oppstår det fantastiske øyeblikket som ofte kommer på kontoret til en kreftlege. Legen spør: Har du beholdt vekta? For mange kvinner må det være et revolusjonerende spørsmål. Det er det for meg.

Hvor lenge har møtene med legene vart? Jeg vet ikke helt. 15 kanskje? En lege sa til meg at det var satt av 30 minutter til hver pasient, han brukte 15 til å lese i journalen, og 15 til selve pasienten. Det var i alle fall slik jeg forsto ham. Jeg tar oftest høyde for misforståelser, det er nesten ikke grenser for hva man kan feiltolke og feilhuske. En annen sa at nå har vi dessverre brukt opp de 15 minuttene systemet har satt av til denne konsultasjonen, og jeg må videre til neste pasient, men jeg kan sette deg opp til en ny time om noen dager så kan vi få snakket ferdig.

Jeg lar vær med å fortelle om de få tåpelighetene jeg har opplevd, for de gode og velvillige møtene har vært i så stort flertall. Og det er feiltagelsene og dumhetene vi hører mest om, i aviser og når bekjente forteller. Men som fremtidige pasienter trenger vi et realistisk bilde av hva som kan møte oss, og vi trenger ikke å gå til systemet forhåndsfyrt med aggresjon.

Når Fugelli vil snakke opp norsk helsevesen skriver han (s88):
"Jeg har hele tiden følt meg i kyndige hender. Ikke en gang i løpet av hundrevis av prosedyrer har jeg vært ute av denne tryggheten."

Men så, på siden 109 i kapittelet som heter Rot skriver han:
"Jeg har møtt mye rot på sykehusene. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør. Den ene ånden vet ikke hva den andre vet. Rot skaper utrygghet. Du blir redd for feil og forglemmelser. Tilliten til systemet går ned. Her er noen personlige erfaringer:"
.. og så kommer pleieren som skulle til å gi Fugelli feil intravenøs medisin fordi hun trodde han var en annen pasient, og andre grusomme historier. Jeg har i alle fall før hver eneste blodprøve, hver eneste behandling blitt spurt om personnummer, og ved cellegift-utdelingen er det to pleiere som sammen sjekker at alt er i orden og skriver under på skjema. Og uansett henger ikke de to fortellingene sammen, det var hovedpoenget. Og det skuffet meg. Jeg venter meg redelighet.