lørdag, juli 19, 2014

Hvorfor kaller vi det gift?

Jeg leser VGs intervju med Karla Siverts som har kreft (i papir- og +-utgaven). Jeg leser gjerne om folk med kreft, særlig når det går relativt godt med dem. Og slik er det antakelig med andre som også har denne sykdommen, og kanskje også familie og venner, kolleger og bekjente. Kreft er godt stoff. Kreft klikker bedre enn pupp, sa en tabloidjournalist jeg kjenner.

Jeg liker å lese dette intervjuet, og jeg er glad for at Karla Siverts har valgt å bli intervjuet. Det er likevel, som alltid, flere ting jeg stusser på om kommunikasjonen mellom leger og pasient. Hun reagerer på at legen sa at hun mest sannsynlig ikke ville trenge å gå på cellegift, fordi slike beskjeder skaper sterke forhåpninger. Hva ville hun foretrukket at legen sa, lurer jeg på. Mest sannsynlig betyr jo også at det minst sannsynlige kan skje. Alltid. Legen sa sikkert flere ting, og så husker man kanskje en av setningene. Men leger kan også optimalisere kommunikasjonen sin. Skulle legen vært mer nøytral i språket: Nå skal vi undersøke om du trenger cellegift? Kanskje det.

Og så er det begrepet cellegift. Journalist Olav Brekke Mathisen skriver:
"I mer enn tre måneder har Karla fått jevnlig påfyll av gift gjennom en plastslange i armen."

"...småprater med sykepleierne mens de gjør klar til å fylle henne med gift for siste gang."

Hvorfor kaller vi medisinen man får intravenøst ved noen kreftbehandlinger for "gift"? Vi sier cellegift, og ikke kreftmedisin rett og slett. Det er riktignok sterke saker, og cellegift tar livet av andre celler i tillegg til kreftceller, men likevel. Veldig mye av det vi omgir oss med blir til gift for kroppen i en viss konsentrasjon. Vi kaller det ikke gift likevel, fordi i situasjonen vi er i har stoffet andre funksjoner. Det er for eksempel mulig å bli forgiftet og dø av både salt, vann og alkohol, men vi tenker ikke på disse stoffene som gift, men som det som skal gi god smak på maten, gjøre oss utørste og berusede. Funksjonen til cellegift er å være medisin, ikke å være gift, og er vi heldige skal den gjøre oss friske.

Språk er viktig. Det gjør noe med hvordan vi oppfatter situasjonen vi er i. I går var jeg på Radiumhospitalet og fikk intravenøs behandling med stoffet Ritubimax. Jeg pratet med sykepleieren om hvordan dette stoffet virket, og hun lærte meg at kreftceller har flere såkalte reseptorer enn vanlige celler. Vi så på dem slik de var tegnet i et hefte, små pinner som stakk ut fra cellekjernen. Reseptorene gjør at cellene deler seg. Kreftceller deler seg hyppigere enn andre celler. Medisinen jeg fikk blokkerte reseptorene. Deretter gikk mitt eget immunforsvar på kreftcellene og satte dem ut av spill.

Den første gangen man får Ritubimax er det mange som reagerer allergisk, det gjorde jeg også, og det var skremmende å vite om reaksjonen på forhånd. Noen kan reagere sterkt allergisk. Jeg så for meg meg selv i sykehussengen mens noen løp med meg nedenover korridoren og ropte på doktor Heart, hvilken bok/film er den referansen fra, husker ikke.

Uansett, når sykepleieren nå fortalte meg at stoffet påvirker kreftcellene med en gang det kommer inn i kroppen, straks altså, og at årsaken til at mange pasienter reagerer er at ved første og andre gangs behandling er det mange kreftceller som reagerer på medisinen, så var det et supert bilde å ha i hodet. Og et helt annet bilde enn å tenke på at det drypper inn gift i årene. Så kan vi ikke bare kalle det kreftmedisin.

De med mer kunnskap enn meg får tilgi hvis noen nyanser i forklaringen er gått tapt her, det er alltid noe man misforstår, det er alltid nyanser.

8 Kommentarer:

Anonymous Marianne. sa ...

Høres godt ut med noe som setter i gang å gjøre jobben med én gang.

22 juli, 2014 15:20  
Anonymous Marianne sa ...

Og ja, kanskje feil å kalle det gift, jeg tenker på det litt som ugressmiddel.

22 juli, 2014 15:22  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg tror ikke ugressmiddel hjelper i mitt hode. Kreft er en sykdom, og den er en del av meg. Til den vil jeg ha medisin.

23 juli, 2014 19:29  
Blogger petit sa ...

Enkelt å være enig i at språket er viktig. Det er med på å styre tilnærmingen. På samme måte som en kan sykliggjøre noe eller å styrke det friske ved noe. Som du nevner det er vel de færreste som skal en tur på byen for å smake på litt gift.

26 juli, 2014 12:56  
Anonymous Strekker sa ...

På engelsk sier de jo "chemo therapy", kjemoterapi på norsk. Kjemisk terapi, det høres bedre ut enn cellegift, synes jeg.

Jeg har ikke glemt at jeg spurte om legenes kreftspråk i kommentarfeltet på en annen post. Takk for at du svarte.

30 juli, 2014 13:35  
Blogger fr.martinsen sa ...

Enig i at det er bedre, men jeg liker det ikke. Får assosiasjoner til amerikanske kvinner som løper i rosa og kaller seg survivors og roper: kiiimou! are you on kiiimou!

Kreftmedisin er det beste, det syns jeg virkelig.

30 juli, 2014 17:16  
Anonymous Strekker sa ...

Jeg heller mot å være enig. Det er jo veldig presist også, kreftmedisin. Hele den survivorgreia, usj. Det har du jo vært inne på før. Blant mange andre ting synes jeg det bir litt skjevt, vi er jo mange som er "overlevere" av noe som det ikke er gitt at man skulle overleve. Mishandling, rusproblemer, depresjon, ulykker. Litt usikker på hvor sunt det er for en selv (og forholdet til andre) å gjøre dét til kjernen i identiteten.

31 juli, 2014 12:09  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja, hva er det survivor-greiene. Jeg er jo for at man skal kunne snakke om, skrive om, danse og bygge hus om det som kan oppstå i en hvis man har en truende sykdom. Jeg gjør det selv, det er mye som skal sies syns jeg.

Og nå er jo folk forskjellige selvsagt, i måter å nærme seg sykdommen på.

En ting er identitet. Jeg syns nok sykdommen fyller en stor del av tankene mine for tiden.

Men survivor. Man overlever til man ikke gjør det lengre.

Det er som det er en besvergelse, at man definerer seg som overlever. Men det hjelper jo ikke, for svært mange som er ferdig med behandling er i min situasjon - vi kan håpe at sykdommen ikke viser seg igjen, men vi kan slett ikke erklære oss friske.

Og så er det som om man løfter sykdommen over alle andre livstruende sykdommer, fortsetter å bygger myter rundt den.

De mytene tjener ingen nåværende eller fremtidige pasienter, eller venner og pårørende. Vi trenger et mer reellt språk om kreft, og vi trenger bedre tabloid-journalistikk om den.

01 august, 2014 20:34  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start