søndag, juli 27, 2014

Hårene vokser

Jeg har begynt å få hår på leggene igjen. Der jeg de siste årene har sett på de svarte legghårene som noe stygt, kjenner jeg en ømhet for dem nå. De kommer frem på leggen min som et bevis på at kroppen igjen kan ta seg inn etter å ha fått sterke doser kreftmedisin i noen måneder. Kroppen har riktignok produsert legghår hele tiden, men hver tredje uke har medisinen ikke bare rettet seg mot kreftceller, men også andre celler som deler seg ofte. Dermed har de fleste hår på kroppen min blitt avbrutt i veksten og har sluppet tak i meg. Så nå klarer kroppen å lage legghår som ikke blir ødelagt som en bivirkning av medisinen, og det gjør godt å se på.

Siden jeg ikke er upåvirket av kulturen jeg lever i, selv om jeg er uenig i trekk ved den, kan det tenkes jeg kommer til å barbere dem vekk om en stund. Men ikke nå. Nå er jeg glad for å se dem. Det gjør meg rett og slett godt å se de korte, mørke hårene på beina.

Det samme med øyenbrynene. De begynner såvidt å komme frem, også de hårene som jeg før regnet som utenfor, etter at jeg som godt voksen ble fortalt av et par kolleger at jeg kunne få et blidere uttrykk ved å regissere øyenbrynene mine bedre. Å nappe dem har vært en rutine. Nå får jeg meg ikke til å ta opp pinsetten og angripe dem. Jeg tror jeg lar det stå, dette siste "angripe". Jeg luker ellers bort alle krigsmetaforene som automatisk kommer når jeg skriver om kreftsykdom.

Hodehåret mitt ble borte i vår, jeg skrev om det her:
Håret falt ikke av, det la seg på puta mens jeg sov. I stedet for å sitte fast i meg skled det nedover kroppen i dusjen.

Nå er det på vei frem igjen, jeg kan kjenne hår når jeg stryker meg selv over hodet. Det er en god følelse, det er ikke lenger bare hud der. Håret har blitt en millimeter eller to. Det betyr at jeg kan se konturene av hårfestet mitt, det har jeg ikke sett før. Jeg kan også se hvilken farge håret mitt har når jeg ikke farger det. Det ser ut som det er gråere i vikene enn ellers, pussig. Jeg kan ikke huske hvordan det kjentes ut å ha mye hår, men jeg gleder meg til det ikke ser så tomt ut rundt hodeskallen.

Og jeg gleder meg overraskende mye til at hårene blir et par millimeter lengre, slik at de kan fange opp svette fra hodebunnen i hvert enkelt lille hårstrå, slik de åpenbart må ha gjort bestandig uten at jeg var klar over denne funksjonen. Slik det nå er, renner det svette i små bekker nedover halsen. Kroppen er ikke så tekkelig som den pleier, den er ukontrollert, svette renner. Det er ikke slik kropper skal oppføre seg i samfunnet vårt, vi skal ha kontroll over i hvilke situasjoner noe forlater kroppen.

Hvis jeg lukter svette, er det av klærne mine, ikke fra armhulene, for der er det fortsatt ikke noe hår som svetten kan feste seg i slik at den kan ligge stille der og la bakterier lage lukt. I stedet renner svetten nedover kroppen, sprer seg utover og fordamper, eller lager fuktige klær.

Men slimhinnene i nesen er blitt ok igjen. Inntil for et par uker siden rant det vann fra nesen, og det kom uten forvarsel slik at jeg ikke kunne være parat med et lommetørkle. Jeg ser noen ganger gamle menn ha et slikt problem. Jeg skjønner dem bedre nå.

5 Kommentarer:

Blogger Hege sa ...

"Jeg ser noen ganger gamle menn ha et slikt problem. Jeg skjønner dem bedre nå." Sånn er det. For noen veldig få år siden akka jeg meg over en venn som var så himla treg til å sprette rundt på svaberga her ute ved kysten. Jeg kunne ikke skjønne det. Han var da ikke så gammel. Så kom de vonde knærne. "Jeg skjønner ham bedre nå." Litt flaut at det skal være sånn.

Det er veldig fint å lese om alle disse observasjonene av kroppen og hvordan den er annerledes. At noen hårstrå skal bety så mye, for eksempel.

Håper du har det fint i sommer.

28 juli, 2014 16:28  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg tror ikke jeg har fortalt det med ørene. Når vi tar på oss lue vanligvis, kommer ørene under lua.

Men når det er varmt er det veldig varmt med lue, og jeg oppdaget raskt at hvis jeg har ørene utenfor lua så betyr det mye for varmetapet. Det hadde jeg virkelig ikke tenkt på før.

Venninna mi sier at jeg ser ut som en smurf med blå topplue og ører som står ut til siden.

28 juli, 2014 21:15  
Blogger Thomas sa ...

Det er en merkelig kommentar å komme med, føles det som, men likevel: Jeg ble glad da jeg leste de første linjene, og bare mer og mer glad etter hvert. Godt at det gror!

31 juli, 2014 08:53  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg er glad selv. Glad og redd samtidig. Og det er ikke det verste man kan være. Det gror.

01 august, 2014 19:31  
Anonymous Marianne. sa ...

Ser deg for meg med lue og ørene utenfor! Jeg ble også glad av å lese om hår på leggene.

02 august, 2014 18:05  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start