Men. Jeg sa jo: Hei!
Jeg bor i et lite sameie, vi er på god hils alle sammen og har vært det en tiårs tid, samme folka, nye år. Innimellom kommer det en epost fra noen, ikke så ofte. Jeg har ikke sendt noen før.
For et par uker siden sendte jeg de andre et gammelt bilde som viser huset vårt i veldig gamle dager, med hest og kjerre foran. Bare en av de ti svarte på e-posten og sa at det var et gøy bilde å se. En uke senere sendte jeg en ny epost, styret arbeider med en sak og jeg sendte et innspill som jeg tror var relevant. Hørte ikke noe.
I formiddag ble jeg stående og snakke med en av naboene og jeg kom inn på det for meg merkelige ved å ikke svare på eposter. Hva er dette slags praksis, hvorfor svarer man ikke: Å, så gøy å se, takk skal du ha? Jeg skjønner at dette kan høres strengt ut, men stemningen var godlynt. Jeg er dessuten litt streng. Naboen sa, tenk så mange e-poster du ville fått hvis alle skulle svart.
Det blir litt som om jeg gikk nedover gata og sa Hei! til de jeg kjente, og så lot de være å si hei tilbake fordi det ville bli så slitsomt for meg med all responsen.
Her om dagen sendte jeg en digital forespørsel til noen, ville de bli med på konsert. Jeg fikk et smilefjes tilbake. Jeg tenkte. Javel. Hva betydde dette. Ville dere bli med på konsert? Kunne ikke, men hyggelig at du spør? Kommer kanskje, skal si fra senere? Skulle jeg holde av plass ved bordet? Fikk meg ikke til å spørre, kjedelig å være en maser.
For et par uker siden sendte jeg de andre et gammelt bilde som viser huset vårt i veldig gamle dager, med hest og kjerre foran. Bare en av de ti svarte på e-posten og sa at det var et gøy bilde å se. En uke senere sendte jeg en ny epost, styret arbeider med en sak og jeg sendte et innspill som jeg tror var relevant. Hørte ikke noe.
I formiddag ble jeg stående og snakke med en av naboene og jeg kom inn på det for meg merkelige ved å ikke svare på eposter. Hva er dette slags praksis, hvorfor svarer man ikke: Å, så gøy å se, takk skal du ha? Jeg skjønner at dette kan høres strengt ut, men stemningen var godlynt. Jeg er dessuten litt streng. Naboen sa, tenk så mange e-poster du ville fått hvis alle skulle svart.
Det blir litt som om jeg gikk nedover gata og sa Hei! til de jeg kjente, og så lot de være å si hei tilbake fordi det ville bli så slitsomt for meg med all responsen.
Her om dagen sendte jeg en digital forespørsel til noen, ville de bli med på konsert. Jeg fikk et smilefjes tilbake. Jeg tenkte. Javel. Hva betydde dette. Ville dere bli med på konsert? Kunne ikke, men hyggelig at du spør? Kommer kanskje, skal si fra senere? Skulle jeg holde av plass ved bordet? Fikk meg ikke til å spørre, kjedelig å være en maser.
I stedet skal jeg bli en sur satan
Telegram: Se forespørsel på gchat: Svar utbedes innen 17.00. Og det samme gjelder deg som ikke svarte på facebook-invitasjonen om å komme og spise pølser i bakgården i sommer. Jeg har fortsatt grove fennikkelpølser i fryseren, i tilfelle du hadde tenkt å komme men glemte å si fra. Heretter blir det no more mr. Nice Guy. Telegram til alle blir det nå.
innlegg av fr.martinsen på
13:39
5 Kommentarer:
Riktig, riktig! Eg diggar deg.
Ha ha, takk!
Det er interessant det der, har faktisk opplevd noe av det samme i det siste og det blandt venner hvor jeg på mail kommer med forslag om aktiviteter . Helt tyst fra de som ikke vil delta, ikke nei det passer ikke men godt tiltak osv.
Blir litt paranoid rett og slett. M
Hahaha hysterisk :) Jeg kjenner meg igjen. Nordmenn. Jeg liker dem, men kjære vene, de tenker jo ikke lenger enn sin egen nesetipp ;)
.. men så er ikke min nesetipp så veldig lang alltid heller da.
Tror jeg må utforske bloggen din, dette var gøy!
Hei, Aina! Hyggelig med fersk leser.
Og ja, M. Det rokker ved responsreglene. Sa jeg noe galt nå, smilte jeg til en som likevel var fremmed, klenget jeg? Usj, som man kan si.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden