Tannregulering, mere
Det gleder meg at Marta Breen spør: Er den massive reguleringen av norske barnetenner et spørsmål om helse eller strømlinjeforming?
Jeg har spurt om det samme:
Hvorfor må barna våre ha tannregulering,
men de kan ikke få fettsuging i ridebukselåret eller botox i leppa?
Viktig spørsmål, få bryr seg om det pussig nok.
Jeg har spurt om det samme:
Hvorfor må barna våre ha tannregulering,
men de kan ikke få fettsuging i ridebukselåret eller botox i leppa?
Viktig spørsmål, få bryr seg om det pussig nok.
innlegg av fr.martinsen på
22:26
18 Kommentarer:
Jeg trodde all norsk tannregulering var veldig nødvendig. Er regulert selv, og det er begge barna mine også. Så begynte jeg å vanke med dansker nede i det flate, - og først da fikk jeg vite at regulerignsfrekvensen er en helt annen hos våre naboer.
Kom ikke å fortell meg at 30% av alle mennesker må ha tannregulering for å få et godt liv.
Jeg har ganske skeive tenner. Mamma og pappa hadde ikke råd til egenandelen på regulering en gang. Tannlegen llble sint og sa at tenna mine kom til å falle ut før jeg ble 20. Vel, de sitter fortsatt. Og en gang rundt 25 bestemte jeg meg for at jeg synes de skeive tenna mine er ganske kule. Tannlegen min nå sukker og kaller dem perfekte (de har aldri hatt hull).
All tannregulering er slett ikke nødvendig. Dette kommer i og for seg frem når de legger det frem, når de angir hvilken prosentgrad man får dekket og om det er viktig for bittet.
Problemet mener jeg er at de (fagfolk man møter) får regulering til å høres selvsagt ut, selv om det ikke er et fysisk problem og selv om foreldrene må dekke mye av det selv (og det dermed ikke regnes som vesentlig å få gjort).
På den måten blir rette tenner en norm, et must, helt anderledes enn en annen skjønnhetsoperasjon.
Lea, ikke foreldrene mine heller, jeg hadde en periode der jeg syntes det var delvis dumt, men jeg var også glad for å slippe smerten og annet ubehag.
Jeg hadde heller ikke egentlig råd til regulering til mitt barn, men hvis jeg hadde ment det var viktig ville jeg tatt meg råd til det likevel. Jeg protesterte mot at hun skulle ha smerter, være flau over reguleringen, være selvbevisst etc i et par år. Heldigvis syns hun selv at de skeive hjørnetenne er akkurat så kule som de faktisk er.
frou martinsen. din datter har perfekte tenner, like perfekte som hennes kropp og sjel ellers. Og takk skaperen at hun slapp fornedringen med tannregulering, jeg er sikker på at mange ungdommer har lidd under det tyranniet!
Sjøl fikk jeg beskjed av tannlegen, da jeg var 20, og visdomstennene kom, at jeg måtte trekke alle visdomstennene. Fordi det ikke var plass til dem! Jeg nekta! Har aldri hatt problemer med visdomstennene, nå er jeg 54 år!
Deres Gunnar
Interessant tematikk. Jeg var nylig på et filosofisk seminar hvor man diskuterte grensen for når kroppsmodifisering skal defineres som medisinsk nødvendig og når det skal defineres som kosmetisk. Grensen for nødvendig flyttes stadig, og det vi etter hvert få samfunnsøkonomiske implikasjoner hvis alt mulig defineres som nødvendig (og dermed gratis). Jeg kan for eksempel opplyse om at løfting av øyelokk (de siger med alderen) nå er definert som nødvendig, og dermed kan hele det norske folk få seg gratis øyelokk-operasjon. Legen gir rekvisisjon.
Interessant perspektiv. Men jøss, øyelokk altså? Er det ikke en grense for hvordan det kjennes å ha dem, ikke hvordan det ser ut?
Jeg syns mange med tunge øyelokk er ekstra pene. Der har jeg igjen for å være avstandsforelsket i Charlotte Rampling.
leste i en bok at modeller pleier å file ned tenna til bittesmå stubber og deretter bygge dem opp til en perfekt tanngard. Og en gang så jeg på tv en plastisk kirurg som kappet nerven midt i ansiktet for å unngå den berømmelige sinnarynken. Nå putter damer rare ting i leppene som får de til å se ut som assymetriske picassobilder. Trøsten får være at idealene skifter. Skal se at skjeive tenner blir det neste hotte:)
Husker jeg fikk med meg brev hjem fra tannlegen der det ble anbefalt regulering. Det var skrekken, jeg hata tannlegen maks, så jeg stappa det brevet ned mellom senga og veggen. Ingen har sett det siden.
Kan ikke hevde at det har plaget meg nevneverdig i livet.
Interessant fordi jeg nå i voksen alder har valgt tannregulering. Jeg forberedte meg på å argumentere medisinsk, men nei, etter utbedringen foreslo de faktisk også hakeimplantat for å bedre min profil.
Jeg synes det er fascinerende, jeg betrakter kropp som et verktøy, mye glede og nytelse i tillegg og en god del begrensinger og smerte. Jeg spurte også om noen kunne bedre mine ribbeins posisjon etter et inngrep, ja det kunne de, i tillegg nevnte en hjertelege på thorax-avdelingen silikonimplantater. Helsevesenet kan pusse meg opp, ikke bare innvendig, men utvendig. Jeg blir ikke såret fordi noen foreslår bedringer av mitt ytre, bare undrende og fascinert over mulighetene. Men ført går jeg altså inn for fine tenner
Så fine og interessante kommentarer som kommer!
Ia, kan jeg spørre hva ved ribbeina du ville forandre på, og hvorfor? Jeg er nysgjerrig, skulle gjerne høre mer om motivene dine og hvordan du vurderer smerte og frykt opp mot det du oppnår?
På samfunnsnivå mener jeg det er fornuftig at vi ikke bruker ressurser på det jeg mener er unødig legebruk, fører til unødig kroppsbesatthet etc.
På individnivå mener jeg folk kan skjære seg hvor de vil for min del, men jeg vil helst at de tenker såpass klart at de ikke fordømmer et påfyll i leppa, men syns det er selvsagt å utbedre en liten skeivhet i barnets tenner.
Jeg gjetter det er i et privar sykehus at hjertelegen foreslår brystinnlegg?
Jeg vil gjerne svare fordi dette interesserer meg, men jeg er ikke anonym, derfor vanskelig å være ærlig.
Det er mye som er interessant å drøfte, men jeg undrer hvordan det skal gjøres uten at jeg havner i et slags selvforsvar.
På et generelt plan er jeg jo ikke uenig, dog er jeg litt usikker på hvor grensen går og hvem som skal sette den. Har man resurser og det ikke går på bekostning av noe er det ikke negativt å fikse en skavank. Er det nødvendig? Kanskje ikke for å overleve, men hvem vet? Noen lever et helt fint liv med f.eks. bare et bryst etter fjerning av svulst, andre gjør ikke det.
Og nei, det var ikke et privat sykehus, og hun anbefalte det heller ikke, men jeg ble forundret at det kom opp i samtalen da jeg ikke hadde uttrykket ønske om større bryst, jeg vil bare at alt skal på plass.
Frykt har jeg aldri kjent i forbindelse med kirurgiske inngrep. Har følt mer ubehag enn smerte.
Etter lang tid på sykehus hviskes grensene stadig ut, kroppen er skjør, seig og robust på en gang. Det er en evig konfrontasjon med sperrer, egne begrensninger samtidig som det åpner dører til nye muligheter. Det er så mye som kan forbedres, så mye som kan gjøre livet bedre.
Faktum er også at dører står på vid gap, en er avkledd i rom med flere folk og alle gir blaffen i hva en måtte føle om det. Og etterhvert gjør det ikke så mye, det er bare en kropp, den er ikke hellig, en er bindevev, skjelett og blod, så mye irrasjonelle følelser er knyttet til dette, men det en føler er likevel relevant, og ingen er så brutale som kirurgene selv.
For ikke så lenge siden syntes jeg det virket voldsomt å skulle kutte i seg selv for kosmetisk forbedring, nå synes jeg ikke det lenger. Det jeg gjør er i gråsoneland, det kan argumenteres for medisinsk, men alle går ut i fra at det er kosmetisk. Selv håper jeg forbedring på begge plan, at jeg ser bedre ut og at min lungekapasitet økes. Slik som det er nå, er mine lunger inneklemte, men om hverdagen forbedres sånn sett er det ingen garanti for.
Jeg sitter her og tenker på dette: "det er bare en kropp, den er ikke hellig, en er bindevev, skjelett og blod, så mye irrasjonelle følelser er knyttet til dette, men det en føler er likevel relevant" - jeg tror jeg kan forstå hvordan grensene kan flyttes i den retning, for egen del snerper jeg på bare det å ta en pille, en paracet. Så har jeg aldri vondt heller, grensene mine har ikke fått kjørt seg.
Nei, hvor skal grensene gå. Private sykehus og folk som betaler selv, det er likevel felles ressurser som brukes, leger som vi alle har gitt utdanning gjennom skattepengene våre. Grenser om hvordan vi bør se ut som flyttes.
Jeg har egentlig bare mest lyst til å høre mer om deg. Hakeimplantat, hadde du lyst på det?
At skattepengene skal finansiere folks forfengelige behov tror jeg ikke noen av oss ønsker, ingen vil vel heller leve i et samfunn der alle fysisk skal presses inn i samme form.
Dog kan det være en stor belastning, om ikke fremmedgjørende å skille seg ut med noe som går utover litt stor nese eller skjeve tenner. Derfor synes jeg ikke kosmetiske inngrep alltid er av det onde.
Men hakeimplantat, det er på kanten, det har jeg faktisk ikke tenkt på før. En mer markert ansiktsform ville jo sikkert vært fint, men jeg har aldri tenkt noe over at min profil ikke er spesielt pen før de nevnte det. Det må være en glipp fra kjeveortopedens side. Jeg lurer på hva som skjer hvis man først tråkker over en slik grense; hva mer kan forbedres...? Vil jeg bruke myetid foran speilet. vil ikke et slikt fokus gå på bekostning av andre mer interesser?Det er så mye mer enn bare meg&mitt speilbilde i denne verden.
Hva jeg faktisk gjøs til slutt vet jeg ikke, jeg har sluttet å være bastant.
til anonym, jeg skrev litt tidligere at jeg hadde sett en kirurg som ville kappe nerven i ansiktet en gang for alle, det var altså i sitt eget ansikt han ville gjøre det. Kirurgens ansikt var som meislet i stein allerede, helt uten mimikk. Jeg så det i et dansk tv-program for noen år tilbake, og programmet handlet om folk som var blitt avhengig av plastisk kirurgi. det var en frelserarmesoldat med, som haddde begynt i det små med noe leppeimplantat (tror jeg) men som deretter drev og modifiserte diverse kroppsdeler hele tiden. Og ingen av disse ble noen gang fornøyd, snarere tvert i mot, så virket det som hver eneste plastisk operasjon førte til mer misnøye. Det gjorde veldig inntrykk å se denne avhengigheten, og programmet var kritisk til kosmetiske kirurger som ikke tar etiske spørsmål rundt folks motiver for å operere seg alvorlig. Jeg fikk inntrykk av at dette er en kynisk bransje.
Mine to døtre var i forrige uke til konsultasjon hos reguleringstannlegen. Utløst av anbefaling fra skoletannlegen. Den eldste på 14 har ønsket det lenge av kosmetiske grunner. Tannlegen undersøker og anbefaler regulering av hensyn til bittet. 75 prosent dekkes av NAV. Jeg vil sitte igjen med en regning på 15-20 tusen. Hvilke konsekvenser vil det ha om ikke hun reguleres. Antagelig ingen sier han. Men skjeve tenner i undermunnen og litt frembitt vil hun ikke ha. 70 prosent av jentene i omgangskretsen regulereres.
Har ikke hjertet til å la vær. Den yngste har et alvorlig bittproblem,men der ville han vente. Så de gjør jo også faglige vurderinger mhp modenhet . Det er jo smertefullt og gir økt risiko for karies. M
Jeg skjønner godt at du ikke hadde hjerte til å la være. Vi lever jo enkeltlivene i et samfunn vi er påvirket av, alle sammen.
I 1960 ble jeg i California anbefalt radikal regulering som 17 åring, jeg kunne bli pen om jeg bare regulerte tennne sa tannlegen. Min norske tannlege som jeg varslet, sendte lyseblått ludtpostbrev: ikke la ham røre tennene dine.
Nå hadde jeg gått med regulering av den virkelig gamle sorten 5 år tidligere, en natt-regulering for å retter opp et skikkelig overbitt jeg hadde tenna på tørk og mellomrom mellom fortennne i tillegg.
I dag lever jeg vel med mine ufullkomne tenner, men nå trenger jeg snart å få gjort noe med øyelokkene. Ikke for å se ung og glatt og vakker ut, men snart blir jeg nok kjøreudyktig fordi øyelokkhenget snart hindrer sidesynet, og i tillegg har de løse øyelokkene resultert i enorm tåreproduksjon, øynene renner over så snart jeg går ut.
Om jeg må bruke sparepenger for å se bedre og 'grine' mindre gjør jeg det.
@tonegu
Å, jeg liker så godt at denne samtalen ikke slutter, at det stadig kommer inn nye relevante fortellinger.
Hei @tonegu, er du forresten sikker på at øyelokkhenget og økt tåreproduksjon har en sammenheng? Jeg opplever det siste nemlig, ikke det første. For å være akkurat så konkret at noen vemmes og kjedes, men skit i det. Legen min sa at tårekanalene kunne stakes. Jeg hadde ikke så lyst til det, så jeg lever med tårene foreløpig.
Jeg syns ellers det er interessant hvordan vi ikke har lyst til å høre om fysiske plager. Vi definerer det som kjedelig, uønskede samtaleemner.
Samtidig så opplever jeg selv at etterhvert som helt normale aldersplager kommer til meg selv, så vet jeg lite om dem, de snakkes lite om.
Her om dagen var jeg i samtale med noen venninner om overgangsalderen, smarte mennesker. Men de hadde ikke peiling på hvordan det vanligvis artet seg. Og det er jo synd.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden