søndag, februar 03, 2013

Hva med Anna Wahlgren?

Fredag skrev jeg om Felicia Feldt og Anna Wahlgren, datter og mor, som har skrevet bøker om hverandre:

Anna Wahlgren: "Eller når Felicia skriver: Förlåta mig själv. Så att jag kan förlåta min mamma. Før FF mår bättre om hon kan försonas med sin mamma. Och då kanskje hon kan gå på den där begravningen när mamman dör. Eller måste hon det? Måste FF gå på den där begravningen när hon egentligen önskar att mamman redan var död? Måste hon säge hej och kramas när hon hatar så?"

Til disse sterke følelsene fra datteren har Anna Wahlgren bare en kommentar der hun peker på dårlig avsnittsoppbygging i datterens tekst: (Krama liket?)

Hele bloggposten her

I dag kom jeg hjem fra skogen, har sett Skavlan på nett-tv, har lest en del kommentarer her i bloggen, på Twitter og Facebook.

Burde Anna Wahlgren beskyttes mot seg selv?

Mange ser ut til å mene det. Det er ulike måter å se dette på. Jeg mener nei, bare så det er klart. Jeg tror mange egentlig mener: Dette er ubehagelig å se på, hun burde ikke stilt opp i programmet, i alle fall ikke på den måten, Skavlan-redaksjonen burde ikke invitert henne som gjest - ikke at hun egentlig burde beskyttes mot seg selv.

Å beskytte noen mot seg selv bør man gjøre i situasjoner der et intervjuobjekt er i sjokk, er psykisk så syk at hun ikke kan overskue konsekvensene av egne handlinger eller situsjoner nær dette. I andre situasjoner blir det fort nedlatende. Mennesket har frihet til å gjøre ukloke valg, også som intervjuobjekter.

Jeg syns heller ikke Anna Wahlgren ser full ut, som noen har kommentert, derimot puster hun tungt, fysisk kvikk og rask er hun åpenbart ikke. Ellers er det selvsagt ubehagelig å se på at en mor, i særdeleshet denne moren som har reflektert og rådgitt oss andre hvordan ta vare på egne barn, så til de grader diskvalifiserer seg når hun fullstendig egosentrisk, selvrettferdig, med aggressivitet viker unna ansvar, og hun latterliggjør datteren. Anna Wahlgren tenker ikke klart om konflikten, klart det er ubehagelig å se på.

Hun bryter sine egne, gamle regler over det mest forbudte. Ingenting av dette var en overraskelse for den som har lest boka, som jeg kommer inn på i bloggposten.

Jeg mener likevel intervjuet har sin funksjon i å vise frem hvordan verden faktisk ser ut.

Dette er en del av grimme verden,
den er ubehagelig å se på.

Jeg synes Skavlan gjør en god jobb i å avgrense angrep på den delen av familien som ikke har søkt offentlighet om saken, og med å konfrontere henne med omsorgssvikt.

Jeg er dermed uenig med Vidar Kvalshaug som i går i Aftenposten antyder at redaksjonen hadde dårlig samvittighet, eller var presset, til å invitere Wahlgren:

"Hvis en av gjestene ikke fungerer, er det lett å klippe sammen et annet program av de gjestene man ellers har. Dette kunne vært gjort fredag morgen, men evalueringsrutinene har åpenbart ikke fanget opp hvor ille dette var."

Det er stor forskjell på å selv mene at programmet var ille og å ta for gitt at alle andre ville ment hadde de bare hatt sjansen til å se det før det ble sendt.

6 Kommentarer:

Anonymous Jakob sa ...

Når en profesjonell redaksjon, noe jeg anser Skavlan/Monkberry for å være, inviterer en gjest, så skjer dette selvsagt aldri i undring over hva vedkommende kan komme til å si i studio. Det er gjort et grundig research-arbeid, og utallige er de omtalene som er lest før man slipper en gjest løs på 1-2 millioner tv-seere som har stuet vekk barn og taco og hentet fram rødvinsglassene.

Anna Wahlgren fremstår ikke bare uforsonlig kynisk og bitter-aggressiv, men også som et omvandrende tabuområde. Debatten om hennes og datterens åpne skittentøyvask har gått en god stund i Sverige, og det er ingen godbit å få å presentert i lisensbetalt kosetid. Mulig at Wahlgren er aldeles på jordet, men mulig også at dette intervjuet kan rokke ved forestillingen om at journalistiske prinsipper er noe vi har vedtatt i selvopphøyd edelhet i Norge.

Jeg vil anbefale programposten Sommarprat i svensk SR P1, der det de siste årene har vært langt fra koseprat om sommerstemning og Saltkråkan-idyll, men tildels tøffe oppgjør med egen familie, egen oppvekst, eget rusmisbruk. Jeg vil for eksempel fremheve skuespiller Morgan Allings gripende ærlige oppgjør med seg selv i en av disse sommerpratene. Historien er ikke for amatører.

03 februar, 2013 18:12  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for det, har hatt mye glede av Sommar i P1, men denne har jeg ikke hørt.

Her fins den: http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/80188?programid=2071

Klikk på Lyssna oppe til høyre.

(Jeg får ikke lyttefilen ederst til å virke)

03 februar, 2013 19:19  
Blogger fr.martinsen sa ...

Vidar Kvalshaug ‏på Twitter:

@frmartinsen Det presseetiske: Kokkvold og Bodahl Johansen stiller spm i dag. Felicias partsinnlegg også tvilsomt uten samtidig tilsvar

03 februar, 2013 19:20  
Blogger fr.martinsen sa ...

Anna Wahlgren ville ikke kommentere på den tiden.

Kokkvold sier i Aftenpostenartikkelen Kvalshaug referer til: - Det er blitt sagt at også Fredrik Skavlan opplevde dette ubehagelig. Hvis dette stemmer hadde redaksjonen rimelig anledning til å redigere i ettertid, sier Kokkvold.

Merkelig av Kokkvold å bringe sladder til torgs.

03 februar, 2013 19:23  
Blogger fr.martinsen sa ...

Om Wahlgrens bok skrev Åsa Linderborg:

Sanning eller konsekvens placerar sig inte i den oförvägna, smärtsamma bekännelselitteraturen som utmärkt många kvinnliga, svenska författare. Boken saknar alla kvaliteter som, exempelvis, Kerstin Thorvall visade i sina hudlösa självuppgörelser: dålig dotter, maka, mor. Wahlgren gör inga ansatser att vända ut och in på sig själv, hon är bara ett livslångt offer för andra, och nu hugger hon med full kraft mot sitt eget kött och blod. Av allt jag läst: det här är det smutsigaste, elakaste, tarvligaste jag hållit i min hand.

03 februar, 2013 19:29  
Anonymous Anonym sa ...

Jeg fikk mitt første barn i 2006 og leste barneboka i 2008/2009. Det var en merkelig opplevelse, for selv om boka er full av merkelige forestillinger om alt fra fødsel uten smerte til at alle barn er nøyaktig slik som de barna Wahlgren selv har opplevd, så var det også en bok som gav meg svært mange praktiske råd og gode innsikter i spebarnsliv og barneoppdragelse. Dessuten var den personlig, med en åpenhet og sårhet, og i tillegg politisk modig og perspektiverende. Jeg ble dypt fascinert av den komplekse personen Anna Wahlgren, men leste aldri flere bøker av henne. Når først Felicia og så Anna kom på Skavlan, ble jeg sugd mot skjermen. Er enig i dine refleksjoner og mener Wahlgren mistet all kredibilitet i sin opptreden. At hun slenger rundt seg med påstander ser jeg ikke som problematisk for andre enn henne selv. Hun har ikke injurierende kraft, som noen sa en gang.

05 februar, 2013 08:58  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden