Hva med Anna Wahlgren?

Fredag skrev jeg om Felicia Feldt og Anna Wahlgren, datter og mor, som har skrevet bøker om hverandre:

Anna Wahlgren: "Eller når Felicia skriver: Förlåta mig själv. Så att jag kan förlåta min mamma. Før FF mår bättre om hon kan försonas med sin mamma. Och då kanskje hon kan gå på den där begravningen när mamman dör. Eller måste hon det? Måste FF gå på den där begravningen när hon egentligen önskar att mamman redan var död? Måste hon säge hej och kramas när hon hatar så?"

Til disse sterke følelsene fra datteren har Anna Wahlgren bare en kommentar der hun peker på dårlig avsnittsoppbygging i datterens tekst: (Krama liket?)

Hele bloggposten her

I dag kom jeg hjem fra skogen, har sett Skavlan på nett-tv, har lest en del kommentarer her i bloggen, på Twitter og Facebook.

Burde Anna Wahlgren beskyttes mot seg selv?

Mange ser ut til å mene det. Det er ulike måter å se dette på. Jeg mener nei, bare så det er klart. Jeg tror mange egentlig mener: Dette er ubehagelig å se på, hun burde ikke stilt opp i programmet, i alle fall ikke på den måten, Skavlan-redaksjonen burde ikke invitert henne som gjest - ikke at hun egentlig burde beskyttes mot seg selv.

Å beskytte noen mot seg selv bør man gjøre i situasjoner der et intervjuobjekt er i sjokk, er psykisk så syk at hun ikke kan overskue konsekvensene av egne handlinger eller situsjoner nær dette. I andre situasjoner blir det fort nedlatende. Mennesket har frihet til å gjøre ukloke valg, også som intervjuobjekter.

Jeg syns heller ikke Anna Wahlgren ser full ut, som noen har kommentert, derimot puster hun tungt, fysisk kvikk og rask er hun åpenbart ikke. Ellers er det selvsagt ubehagelig å se på at en mor, i særdeleshet denne moren som har reflektert og rådgitt oss andre hvordan ta vare på egne barn, så til de grader diskvalifiserer seg når hun fullstendig egosentrisk, selvrettferdig, med aggressivitet viker unna ansvar, og hun latterliggjør datteren. Anna Wahlgren tenker ikke klart om konflikten, klart det er ubehagelig å se på.

Hun bryter sine egne, gamle regler over det mest forbudte. Ingenting av dette var en overraskelse for den som har lest boka, som jeg kommer inn på i bloggposten.

Jeg mener likevel intervjuet har sin funksjon i å vise frem hvordan verden faktisk ser ut.

Dette er en del av grimme verden,
den er ubehagelig å se på.

Jeg synes Skavlan gjør en god jobb i å avgrense angrep på den delen av familien som ikke har søkt offentlighet om saken, og med å konfrontere henne med omsorgssvikt.

Jeg er dermed uenig med Vidar Kvalshaug som i går i Aftenposten antyder at redaksjonen hadde dårlig samvittighet, eller var presset, til å invitere Wahlgren:

"Hvis en av gjestene ikke fungerer, er det lett å klippe sammen et annet program av de gjestene man ellers har. Dette kunne vært gjort fredag morgen, men evalueringsrutinene har åpenbart ikke fanget opp hvor ille dette var."

Det er stor forskjell på å selv mene at programmet var ille og å ta for gitt at alle andre ville ment hadde de bare hatt sjansen til å se det før det ble sendt.