Virkeligheten er upresis
Jeg kom bare på Knut Schreiner og Wenche Myhre som har fått kreft og kommet fra det. Jeg tør fortsatt ikke google, ord kan være så harde der de står. Jeg nøyer meg med å se på legenes ansiktsuttrykk og prøve å høre etter hva de sier, det er mer enn nok. Når det er din egen kropp det gjelder, er prognose et fryktelig skremmende ord. Selv om prognosene er gode betyr det at noe ikke er sikkert.
Ukens spaltetekst i Journalisten finner du her.
Ukens spaltetekst i Journalisten finner du her.
innlegg av fr.martinsen på
15:08
18 Kommentarer:
Interessant lesning for oss som er journalister. Og antageligvis for andre også, tenke nøyere over hva slags termer vi bruker f.eks om kreft.
Anne
Ja, sånn er det jo. Vi er alle med på å bidra til de begrepene vi forstår verden med. Og hvordan vi forstår verden, også kreft, det er viktig.
For det første: Veldig god tekst; man forstår ikke helt hva en overskrift kan innebære før man bokstavelig talt føler den på kroppen selv. Uten sammenligning for øvrig var jeg innom samme tema for et par dager siden ifm årets mediefokus på det å være alene i julen. Media er med på å forme oss og gi oss inntrykk av hva som er 'normalt' og ikke - i større grad enn vi er komfortable med.
For det andre: Dersom det er deg personlig teksten handler om, ønsker jeg deg god bedring. Jeg er ikke så flink til å kommentere på blogger lenger, men jeg er veldig glad i bloggen din og leser den fast. Av og til skriver du tekster som lyser opp på skjermen og får meg til å føle at jeg blir smartere mens jeg leser.
Takk for det, den siste setningen der, skal jeg prøve å huske en stund.
Og ja, det er jo meg det handler om denne gangen. Så takk for god bedring.
Ellers er jeg veldig enig i dette med at media er med på å forme hva som er vanlig. Jeg har alltid tenkt at akkurat der er det mediene har særlig makt.
Er vel bare "God Bedring!" som er det eneste brukbare i sånne sammenhenger...
Jeg vil bare si "tiltredes" på den setningen fra Anathema om bloggen din. Jeg tenker ofte at jeg vil lese mer av dine tanker og blikk på musikk og litteratur og fenomener i media - det er så berikende!
Og veldig mange god bedring-tanker sendes din vei.
_nora
Leit å høre om sykdommen din. Håper alt går bra.
Veldig bra kommentar. Jeg har samme tanker og samme erfaringer. Fikk selv brystkreft for et år siden og har med stigende undring lest mange upresise artikler med krigstyper om kreft og død. De fleste av oss overlever kreft, men det har visst gått hus forbi helsejournalistene.
Jeg er selv journalist og må si at det er nedslående å se hva mine kolleger skriver om sykdommen som rammer så mange av oss.
Jeg skrev en blogg om mine erfaringer, som også Journalisten hadde i høst. Her er den.
http://paadirekten.blogspot.no/2012/09/mte-en-gammel-versjon-av-meg-selv-og-i.html
Lykke til! Kreftbehandlingen er tøff, men det er håndterbart så lenge du ser på cellegiften som din venn og denne behandlingstiden som en jobb som må gjøres.
Hei, det var godt med noen kommentarer her, det var så merkelig stille i helga, jeg tenkte: Hørte de ikke hva jeg sa?
Og for å være helt ærlig, jeg snakker gjerne litt lengre i dette kommentarfeltet.
Hei tb! Takk, og ja: Det enkle er ofte nok og fint.
Og selv om jeg skjønner at folk mener det godt også når ordene kanskje kommer litt skeivt på plass, så innrømmer jeg at når en sa at nå gjelder det å ikke kaste inn håndkleet, så tenkte jeg: Jeg skal ikke kaste inn noe håndkle. Her skal håndklærne være på plass. Bare ingen snapper håndkleet fra meg, det er saken.
Hei _nora og hei mistermais,
takk skal dere ha.
Jeg har tenkt på at selv om det ligger noen tanker og små observasjoner og presser på og vil ut i bloggen, så vil jeg ikke at dette skal bli en kreftblogg fremover. Men en stund blir det nok litt kreft og litt kultur.
Hei Anne Cecilie Remen,
og takk for ros og lenke. Jeg leste litt i den, men har bokmerket den til senere, jeg er ikke så klar for historier og informasjon, og det i seg selv er veldig rart for meg.
I alle andre livets små og store hendelser har jeg søkt informasjon. Jeg googler jo mange ganger om dagen. Men noen ganger tror jeg det er sånn at kroppen (hodet inkludert) vet hva kroppen trenger, og jeg vil åpenbart skjerme meg litt for tiden (og de historiene der det ikke går bra, ikke snakk om! som du skriver).
Det betyr ikke at jeg fornekter virkeligheten, jeg prøver bare å lage meg en godt håndterbar hverdag en måned eller to fremover. Og den består i å dra til sykehus i drosje hver morgen, å drikke tre liter vann hver dag, spise sunt og trene litt. Hvile. Ligge i sengen og lese, se på dvd. Snakke med venner og familie.
Kjære fr martinsen. lykke til med behandlingen.
Synes helsejournalistikken i særlig vg og dagbladet er vulgær og skremmende. Og ofte store misforståelser mhp tolkning av fag og data. Med innsidekunnskap om mye av det som skrives lurer jeg ofte på hvor skeiv fremstillingen av økonomi og politikk er.
Er så glad for at du på din vanlige måte skildrer det som råker deg, om det er kunst eller kreft. Du er i allefall i de beste hender.
M
Jeg har tygget på en kommentar helt siden Journalisten kom i posten, men det var ikke så lett. Og så tenkte jeg at jeg skulle kommentere på Journalisten og si at det var ganske uvesentlig om den teksten ble levert av et pseudonym eller et ikke-pseudonym, men så kom jeg aldri så langt heller. Men nå åpna det seg en luke her, så da kan jeg hive meg på med en forsiktig "god bedring" jeg også!
Jeg vet det, M, at jeg er i de beste hender, og det føles slik også. Det er jo det nesten alle sier som er i kontakt med helsevesenet, at opplevelsen ikke passer med det inntrykket vi får gjennom mediene.
Og sånn er det med nesten alt, opplevelsen stemmer ikke med medienes beskrivelse. Og mediene driver i stor grad med nyheter og underholdning og da blir beskrivelsen feil.
Det er så lettvint å si at det ikke er en nyhet at hund beit mann, men når vi baserer så mye av oppfatningene våre på det vi leser i avisen, så er det direkte skadelig vil jeg påstå om man starter sin pasienttilværelse med å tro at her sitter Bente Mikkelsen og kniper på røngtenbildene.
Det kommer nok mer om dette etterhvert tenke jeg.
Hjorten, gamle bloggvenn. God bedring er fint. Den kommentaren som lå på Journalisten er forresten tatt vekk etter at han som skrev den oppdaget hva jeg faktisk skrev i teksten min. Jeg fikk en fin beklagelse fra ham.
Tenkt på artikkelen din helt siden jeg leste den. Jeg har hatt angst for kreft siden jeg var et lite barn, vokste opp med en bestemor som spredte denne angsten omkring seg som en såkvinne. Kreft = Død.Langsom, smertefull død. Og etter høstens enorme brottsjø av kreftjournalistikk kjenner jeg at angsten har vokst til noe bortimot panikk-angst. Kjenner at hvis jeg oppdager symptomer så vet jeg ikke om jeg ville klare å gå til legen. Heller leve i uvisshet til jeg dør enn å gå gjennom det der. Og artikkelen din pekte så presist på hvorfor velmenende (for det får vi tro at det er/var) journalistikk faktisk kan skade.
Jeg er glad for å høre at teksten klarte å beskrive dette tydelig. De historiene som barn ja, herregud som jeg husker dem. Det var en gammelonkel som kom med hurtigruta fra Båtsfjord til Tromsø der vi bodde da for å opereres på skykehuset. De ordene gjorde dypt inntrykk.
Jeg vet at du vet at statistikken er anderledes nå, men jeg må si det likevel for min egen del også. Man skal gå til legen med en gang man kjenner et tegn. Jeg gjorde det, det var en kul og jeg trodde slett ikke det var kreft, jeg gikk raskt for sikkerhets skyld. Det var nok lurt.
Må si jeg stussa veldig på den kommentaren, for jeg har jo alltid trodd at han var en fin fyr. Den pseudonymdebatten kan han ta en annen gang og et annet sted liksom. Og det skjønte han jo selv også etterhvert da altså. Bra, da kan vi fortsette å tro litt på menneskeheten:-)
Har alltid blitt provosert av leger som fraråder "altfor mye googling" om sykdommer, og tenkt at det er en nedlatende holdning.
Men etter en periode med egen sykdom skjønner jeg det bedre. Og det er ikke bare VG med sine forenklede skrekkhistorier man gjerne kan holde seg unna, men også enkelte bloggere og forumbrukere med sterkt personlige oppfatninger om hva som er farlig og humbug og helsevesenets konspirasjon. Jeg prøvde å gjøre litt research på noen medisiner jeg skulle bruke og fant ut at det var helt ødeleggende å lese om alle andres erfaringer før jeg hadde prøvd dem selv. Noen hadde "fått et nytt liv" mens andre mente de var blitt forgiftet av onde helsedemoner.
Lykke til med behandlingen. Håper du får sett mange gode filmer og lest mange gode bøker underveis.
Jeg kjente umiddelbart at jeg ikke ville lese noe. Selv om folk ikke overdriver eller skriver noe galt ville jeg ikke se historiene deres - foreløpig i alle fall.
For deres ubehagelige undersøkelse skal jeg kanskje aldri ta, f.eks.
Legen frarådet også googling og forklarte at hvis man skal lese noe, så må man lese så mye for å få et overblikk. Og det er lett at man fester seg ved det ekstreme, mens de vanlige forløpene ikke blir beskrevet i så stor grad og det er kanskje heller ikke det som fester seg mest hos en selv.
Det fins så mange undergrupper av hovedkategorier av kreft, og de behandles på ulike måter, og allmentilstanden hos den syke er ulik etc etc.
Jeg får lest litt ja, lesing, dvd og hviling, det er stort sett det det går i.
God bedring, fr. Martinsen. Fint det du sa om håndklærne. Vi heier på at de blir hengende, akkurat der de skal. I lang, lang tid.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden