Fremmede følelser
Jeg satt på et venterom på Rikshospitalet og en av de andre som også satt der og ventet sa at han kom fra Bergen, og: Herregud, de kan ta biopsi i Bergen også. Og interessen min for samtalen sank sammen.
Han var irritert over at han måtte ta toget fra Bergen, mens jeg var glad for at de tok tilsynelatende samme prøve flere ganger, de er vel grundige, de har nok en grunn, det er ikke jeg som kan disse tingene, tenkte jeg. Men kanskje han var redd og sinne var en trygg måte.
Mange av mine egne reaksjonsmåter virker ikke på samme måte som de pleier for tiden. Jeg fikk en kreftdiagnose for et par måneder siden og vanligvis pleier jeg undersøke det jeg støter borti nærmere, og jeg pleier ha en sterk kritisk sans. Jaså, pleier jeg tenke, er det virkelig slik.
I den situasjonen jeg er i nå trenger jeg foreløpig ikke disse to egenskapene. De la seg bort av seg selv i samme øyeblikk jeg skjønte hvordan det var fatt.
Jeg skrev om noe av dette i teksten Virkeligheten er upresis i fagbladet Journalisten for litt siden.
Nå er jeg avhengig av mennesker som har voldsomme kunnskaper om noe jeg ikke har selskapskunnskaper om en gang. Jeg er helt på jordet, de er ikke det. Jo mer legen forteller meg at han var usikker og ringte en overlege på et annet sykehus, eller at det sitter fysikere i et team med andre fagfolk og lager den stråleplanen som skal være optimal for akkurat meg, at de har møter med flere leger som er spesialister på det som feiler meg og at de diskuterer seg frem til en behandlingsplan, at Radiumhospitalet er svært gode på forskning på lymfekreft internasjonalt, - Jo mer alt dette, jo bedre kjenner jeg at jeg ikke har noe å hente annet enn frykt foreløpig på å søke detaljkunnskaper om det jeg ikke har noen påvirkning på.
Så denne følelsen av at jeg gir meg helt over til de andres kunnskap får noen pussige utslag. Jeg kommer kjørende opp til Radiumhospitalet hver morgen i en drosje. Sola står gjerne svakt og lavt på og jeg syns at sykehuset ser pent ut. Jeg ser på isskulpturene og tenker på hvor pene de er. Jeg går inn i foajéen og syns det er hyggelig å være tilbake. Jeg er såpass fylt av positive følelser at beskrivelsen av dem er noe jeg ville stusset på hos andre.
Når jeg kommer til det jeg tenker på som min strålestue er jeg glad for å se de samme menneskene som arbeider der i dag igjen og jeg kjenner meg trygg på en måte som var jeg et barn.
Det jeg skal er å legge meg på en benk og la fremmede mennesker stråle meg og ødelegge kreftceller men også friske celler som jeg ellers ville hatt god nytte av. Noen tar meg på skulderen mens de bøyer seg over meg og tegner på masken min, mens de stiller meg inn i forhold til de grønne lyskoordinatene. Jeg kjenner meg som et trygt barn. Og det kjennes veldig rart ut.
Han var irritert over at han måtte ta toget fra Bergen, mens jeg var glad for at de tok tilsynelatende samme prøve flere ganger, de er vel grundige, de har nok en grunn, det er ikke jeg som kan disse tingene, tenkte jeg. Men kanskje han var redd og sinne var en trygg måte.
Mange av mine egne reaksjonsmåter virker ikke på samme måte som de pleier for tiden. Jeg fikk en kreftdiagnose for et par måneder siden og vanligvis pleier jeg undersøke det jeg støter borti nærmere, og jeg pleier ha en sterk kritisk sans. Jaså, pleier jeg tenke, er det virkelig slik.
I den situasjonen jeg er i nå trenger jeg foreløpig ikke disse to egenskapene. De la seg bort av seg selv i samme øyeblikk jeg skjønte hvordan det var fatt.
Jeg skrev om noe av dette i teksten Virkeligheten er upresis i fagbladet Journalisten for litt siden.
Nå er jeg avhengig av mennesker som har voldsomme kunnskaper om noe jeg ikke har selskapskunnskaper om en gang. Jeg er helt på jordet, de er ikke det. Jo mer legen forteller meg at han var usikker og ringte en overlege på et annet sykehus, eller at det sitter fysikere i et team med andre fagfolk og lager den stråleplanen som skal være optimal for akkurat meg, at de har møter med flere leger som er spesialister på det som feiler meg og at de diskuterer seg frem til en behandlingsplan, at Radiumhospitalet er svært gode på forskning på lymfekreft internasjonalt, - Jo mer alt dette, jo bedre kjenner jeg at jeg ikke har noe å hente annet enn frykt foreløpig på å søke detaljkunnskaper om det jeg ikke har noen påvirkning på.
Så denne følelsen av at jeg gir meg helt over til de andres kunnskap får noen pussige utslag. Jeg kommer kjørende opp til Radiumhospitalet hver morgen i en drosje. Sola står gjerne svakt og lavt på og jeg syns at sykehuset ser pent ut. Jeg ser på isskulpturene og tenker på hvor pene de er. Jeg går inn i foajéen og syns det er hyggelig å være tilbake. Jeg er såpass fylt av positive følelser at beskrivelsen av dem er noe jeg ville stusset på hos andre.
Når jeg kommer til det jeg tenker på som min strålestue er jeg glad for å se de samme menneskene som arbeider der i dag igjen og jeg kjenner meg trygg på en måte som var jeg et barn.
Det jeg skal er å legge meg på en benk og la fremmede mennesker stråle meg og ødelegge kreftceller men også friske celler som jeg ellers ville hatt god nytte av. Noen tar meg på skulderen mens de bøyer seg over meg og tegner på masken min, mens de stiller meg inn i forhold til de grønne lyskoordinatene. Jeg kjenner meg som et trygt barn. Og det kjennes veldig rart ut.
innlegg av fr.martinsen på
18:48
6 Kommentarer:
Rart, - og likevel ikke. De kan jo dette her, disse folka. Ingen kan det bedre. Om de må prøve og feile, om de leter etter det som har best effekt, så er det jo akkurat det de gjør: Sitt aller beste! Heldigvis er det som oftest godt nok. Og bedre kan det jo ikke være.
Lykke til!
Jeg kjenner det igjen. Jeg har ikke vært på sykehus for kreft eller tilsvarende ting. Men jeg blir også som et barn som ganske blindt stoler på de ansatte når jeg kommer på sykehus. For eksempel ved fødsel. Ikke under selve fødselen, men før og etter. Og så vil jeg veldig gjerne at de skal like meg, at jeg skal være en flink pasient. Jeg synes det er rart at noen har sykehusskrekk, jeg føler meg utrolig trygg på sykehus. Noe som selvsagt har sammenheng med veldig få traumatiske opplevelser der.
Vel, bla bla. Denne kommentaren også litt for å si at jeg tenker på deg!
_nora
Vet du hva, du skriver så bra om det som betyr noe. Går det an å si her at jeg føler med deg? Ja. Det gjør jeg. Jeg håper de folka får det til.
Takk Hege, _nora og Thomas. Lykke til-er er fint å få. Og det gleder meg bestandig når det jeg prøver å si når frem. Jeg har forresten det beste kommentarfeltet, ikke bare i denne situasjonen. Ikke noe kliss, ikke noe aggresjon eller pirk, men rene fine ord.
_nora, jeg kjenner også igjen det med flink pasient og at de skal like meg. Flink pasient er lur pasient, tenker jeg. De få tingene jeg kan bidra med, f.eks drikke mye vann, er jo lurt å være flink på. Om de ikke er avgjørende bidrar de kanskje til færre bivirkninger.
Og det med at de liker meg, alle er mennesker og de færreste klarer å være ett hundre profesjonelle hele tiden, det er vel lettere å gi god omsorg til et menneske man har noen positive følelser for. Dessuten, å like gir bedre kontakt, bedre kontakt gir meg større forståelse for det de sier, gir meg en bedre følelse.
Så ja, jeg merker at jeg uten å tenke meg om prøver å få god kontakt. Men dette kommer kanskje av seg selv. Det er en situasjon som er avgjørende viktig for meg, det gjør jo at jeg er til stede i kommunikasjonen på en annen måte enn i butikken så og si.
Det å være i en situasjon som er skremmende i seg selv og du vet at andre kan hjelpe og at de kan jobben sin.
Jeg har hørt at mennesker som jobber i helsevesenet blir mest pasient når de kommer i tilsvarende situasjon og det også når det ikke er så alvorlig.
En stund siden jeg har vært innom her selv om jeg følger bloggen din til vanlig, men dette berørte, lykke til!
Takk.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden