Sånn er det ikke

Da naboen ville kaste benken sin og hagebordet i fjor, tok jeg de med inn i mitt hjørne av bakgården. Jeg liker slitt treverk, de kan leve noen år med meg. Jeg satte dem inn med treolje. Benken var litt slakk, ryggstøet var ikke til å stole på.

Så nå gikk jeg ut og tok den to-toms-firen-ellerhvadetvar som jeg fant i en container og sagde den på øyemål i to biter. Jeg sager unøyaktig men jeg gir faen. Opp med den helvetes drillen. Feil skruer. Javel. Jeg tar de der, murskruer eller gipsskruer, jeg ser riller i dem hvertfall, de er passe lange hvertfall.

Jeg driller på øyemål og skrur inn for hånd og når jeg først er i gang, skrur jeg opp knagger under benken til å henge søppelposer i når vi griller, en til matsøppel, en til ølbokser og en til rest.

Jeg går over gata og kjøper en liters beis og og beiser de to plankestubbene litt lik fargen som var på benken. Jeg beiser ikke under planken. Siden jeg først er i gang drar jeg beis over det lille ikea-bordet uten å vaske det først, beis blander seg med sand og malingsflak. Det ser mye finere ut nå. Etterpå skal det stå planter oppå.

For det er ikke sånn at man ikke kan slurve med kar-arbeide. Det er ikke sånn at jeg skal måles og det er en skam. Sånn er det ikke. Akkurat som ikke alle duker må være engelsk broderi og ikke alle kaker må være hjembakte, så kan man slurve hvis man sager.