Livsfølelsen

Det skal ett steg til siden til så syns livet i et annet lys. Eksemplene fra de små musestregene kan minne oss på de større rammene vi lever i som vi ikke legger så godt merke til.

Jeg har bestilt en London-tur til meg selv, det burde ikke være all verden, jeg vet fra før at jeg kan bestille og gjennomføre en tur. Det kjentes likevel minimalt anderledes da jeg var i ferd med å gjøre det, som om hva som helst kunne skje. Hva som helst kommer ikke til å skje. Verden virket likevel åpnere et øyeblikk.

Jeg har enda en tom ferieuke og da jeg stilte meg selv spørsmålet: Hva har du lyst til å gjøre mer i ferien? så var spørsmålet dreid en anelse bare bort fra den hverdagslige vanlige måten og svarene som kom var ørlite anderledes. Hvis jeg nevner stedene så merkes ikke forskjellen tror jeg, forskjellen er i hodet og jeg finner ikke svaret på hva som utgjør den.

Hvorfor har jeg lagt en begrensing på at jeg kan dra på tokt til New York og Paris men ikke så lett til Orknøyene og Rotterdam. Det er i skallen, det er i skallen, sammen med alt det andre.

I dag gikk jeg en lang tur i skogen. Jeg gikk i skogen mens jeg spilte Word Feud og sjekket meg inn på Foursquare som om det var den gamle kladdeboka som lå i en plastpose med penn på varden, om å gjøre å gå mange ganger til varden, skikort og søndagskolestjerner.

Det er de andre som kan gå i skogen med bare naturen og sunn som motivasjon. De som ikke går i skogen vet kanskje ikke at det kan gå bedre hvis man lager en lek av det. Jeg spilte "kulp" i Word Feud, det som er øverst i skallen, øverst i skallen.