Applaus er å få snakke
I kveld var jeg og den begeistrede ungen på en prøveforestilling på Nationaltheatret. Før det begynte gikk Hanne Tømta som har regien opp på scenen og ga noen praktiske opplysninger om at de kanskje måtte begynne på nytt hvis noe gikk galt og velkommen og slikt.
Etter at forestillingens siste replikk var sagt ble det helt stille. Skuespillerne gikk av scenen. Ingen klappet. På merkelig vis skjønte alle at det ikke skulle klappes.
Hun gikk bort til en av de som jobbet med regien og sa, hvorfor får vi ikke klappe? Men vi fikk ikke det, det skal ikke klappes når forestillingen ikke er ferdig.
Etter at forestillingens siste replikk var sagt ble det helt stille. Skuespillerne gikk av scenen. Ingen klappet. På merkelig vis skjønte alle at det ikke skulle klappes.
Men hvorfor skulle det ikke klappes?
Teaterfølget mitt var utilfreds, fylt av begeistring og trang til å ytre dette gjennom klapp.Hun gikk bort til en av de som jobbet med regien og sa, hvorfor får vi ikke klappe? Men vi fikk ikke det, det skal ikke klappes når forestillingen ikke er ferdig.
9 Kommentarer:
Jeg liker litt at det er så strenge prosedyrer i teateret. Det har noe med ritualer å gjøre. Dere så en forestilling som ikke er ferdig, festen er ikke i gang enda. Og jeg liker ikke at det har blitt slik at man gir stående applaus til alt man liker selv om det ikke er ekstraordinært.
Morsomt, vi er jo fryktelig uenige!
Festen var jo i sannhet i gang for oss som så på. Og datteren min var så begeistret at hun følte sterk klappetrang, og - viste det seg, trang til å gi stående applaus.
Dette var nytt for meg. Jeg har vært på flere prøveforestillinger på andre teatre, og kan ikke huske å ha opplevd at publikum ikke har klappet. Skuespillere har ikke kommet ut og tatt imot applausen, noe jeg ikke har reagert på -det er jo bare prøve -men klappe har vi gjort likevel.
Det er jammen interessant at vi er så lydige mot sånne konvensjoner. Jeg er enig med dere begge (- men visste altså ikke at man ikke skulle klappe,for jeg har aldri vært på en sånn forestilling), - men altså: Sett nå at man ikke skal klappe, sett nå at du og datteren vet det, sett nå at hun likevel reiste seg opp, klappet og ropte BRAVO! Så flott! Gjett om skuespillerne hadde satt pris på det. Ingen sammenligning forøvrig, - men sånn hvert jubelår gir jeg en elev karakteren 7 eller 8. Nei, - sånne karakterer finnes ikke. Nettopp derfor kommuniserer de noe så hinsides alt!
Javisst, hadde jeg, og sikkert også hun, vært forberedt på det så ville det vært lettere å bryte konvensjonen.
Men den er rar den følelsen når det langsomt går opp deg at noe er anderledes enn det pleier.
Det er jo ikke sånn til vanlig at jeg sitter og venter på at noen skal klappe før jeg begynner. Vi klapper bare, alle sammen, slik oppleves det.
Nå klappet ingen, ikke jeg heller og det tok noen sekunder å prosessere hva som foregikk. Og da jeg skjønte at noe var anderledes skjønte jeg ikke årsaken ordentlig, begrunnelsen. Er noen død, er ikke forestillingen slutt likevel, er det noe annet jeg ikke forstår?
Heretter vet jeg at dette er en konvensjon som jeg ikke bryr meg om å følge, og da kan jeg sette i gang.
Ja, det var ikke sånn at jeg tenkte at jeg ville ha klappet. Det ville jeg neppe der og da. I riktig gamle dager var de jo livligere på teateret. De både klappet og pep. Nå har jeg inntrykk av at alle klapper - først sittende og så stående - enten de synes pluss eller minus. Det er liksom bare sånn man gjør.
I gamle dager tisset de på seg på teater. I Shakespeares Globe theatre i London f.eks, de som hadde de billigste billettene sto som sild i tønne og skulle det skje at de måtte tisse, så tisset de der de sto.
Gulvet var av et absorberende materiale.
Det er bare å hoije og klappe hvis du synes det er bra! Det er ikke vanlig at det blir helt stille etter en prøveforestilling, og jeg vet ikke hvorfor det skjedde akkurat den kelden du var i teatret. Det er tradisjon for ikke å ta applaus før på premieren, men det er kanskje på tide å ta den tradisjonen opp til vurdering!
Hei! Så fint at jeg nådde frem helt bort til deg på teatret.
Og fint at det egentlig pleier være klapp etter prøveforestillinger også. Neste gang skal vi være klare til å la følelsene komme ut.
Og snakk om tradisjonen internt, gjør det. Jeg syns nesten alltid den som jobber med kommunikasjon (som skuespillere jo gjør) må svare når målet er oppnådd og noen er berørt av utsagnet man har kommet med.
Som om noen ikke kan berøreres før etter premieren. Det blir bråstopp i kommunikasjonen. Som en muggen og parodisk tenåring som knapt grynter når noen spør om den vil ha kake. Eller noe sånt.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden