Knaus-to
Det er passasjer som dette som gjør at jeg ikke mister interessen:
"Men Linda var en romantiker, hun godtok hverdagslivets mistrøstigheter og krangler så lenge det fantes en forestilling om også noe annet, vår kjærlighet og vår lykke. Hun kunne gå fra å skjelle meg ut på det mest avsindige til å si at hun aldri hadde elsket noen som meg på bare noen minutter, mens jeg på en helt annen måte oppmagasinerte og akkumulerte krangler, misnøye og frustrasjon, de lå som sedimenter i mitt indre, som en slags følelsenes fossilringer, og formørket mitt sinn mer og mer intenst, til jeg til sist var hard som stein, uimottakelig for forsoning og kjærlighet." s39
"Slik tenkte jeg. Men det var ikke slik jeg følte. Jeg følte det som da jeg var liten og hadde gjort noe galt. Det jeg var redd for, var at pappa kom til å bli sint på meg. Det fantes ikke noe verre. Da jeg flyttet hjemmefra og ble voksen, fantes redselen der hele tiden, og jeg gjorde alt jeg kunne for at den ikke skulle slå ut. Pappa fantes ikke lenger i nærheten, redselen for hans raseri hadde blitt overført til alle andre: jeg var tyve år og livredd for at andre mennesker skulle bli sinte på meg. Det forsvant aldri. Da jeg brøt opp og flyttet til Stockholm, trettitre år gammel, hadde jeg fortsatt den redselen i meg. Linda som jeg møtte da, og siden fikk barn med, var temperamentsfull og ofte urimelig i sine utbrudd, dem lot jeg meg fullstendig kue av, for hevet hun stemmen selv det minste, fylte redselen meg, og det eneste jeg kunne tenke på, var å få den til å gå over. Selv som førtiåring, sittende ute på verandaen en formiddag i august 2009, var jeg redd for at noen skulle bli sint på meg. Når jeg ga noen grunn til det, ble jeg så redd og fortvilet og så fylt av smerte at jeg ikke forstod hvordan jeg skulle overleve det.
Redselen for at noen skulle bli sint på meg, var barnets redsel, den hørte ikke hjemme i de voksnes verden, der var den faktisk uhørt, men noe i meg hadde aldri tatt det spranget, aldri blitt voksen og herdet på den måten, så det som skjedde, var at barnets følelse levde videre i det voksne menneskets sinn." s61
Og nå tar jeg boka med meg til sengs igjen.
"Men Linda var en romantiker, hun godtok hverdagslivets mistrøstigheter og krangler så lenge det fantes en forestilling om også noe annet, vår kjærlighet og vår lykke. Hun kunne gå fra å skjelle meg ut på det mest avsindige til å si at hun aldri hadde elsket noen som meg på bare noen minutter, mens jeg på en helt annen måte oppmagasinerte og akkumulerte krangler, misnøye og frustrasjon, de lå som sedimenter i mitt indre, som en slags følelsenes fossilringer, og formørket mitt sinn mer og mer intenst, til jeg til sist var hard som stein, uimottakelig for forsoning og kjærlighet." s39
"Slik tenkte jeg. Men det var ikke slik jeg følte. Jeg følte det som da jeg var liten og hadde gjort noe galt. Det jeg var redd for, var at pappa kom til å bli sint på meg. Det fantes ikke noe verre. Da jeg flyttet hjemmefra og ble voksen, fantes redselen der hele tiden, og jeg gjorde alt jeg kunne for at den ikke skulle slå ut. Pappa fantes ikke lenger i nærheten, redselen for hans raseri hadde blitt overført til alle andre: jeg var tyve år og livredd for at andre mennesker skulle bli sinte på meg. Det forsvant aldri. Da jeg brøt opp og flyttet til Stockholm, trettitre år gammel, hadde jeg fortsatt den redselen i meg. Linda som jeg møtte da, og siden fikk barn med, var temperamentsfull og ofte urimelig i sine utbrudd, dem lot jeg meg fullstendig kue av, for hevet hun stemmen selv det minste, fylte redselen meg, og det eneste jeg kunne tenke på, var å få den til å gå over. Selv som førtiåring, sittende ute på verandaen en formiddag i august 2009, var jeg redd for at noen skulle bli sint på meg. Når jeg ga noen grunn til det, ble jeg så redd og fortvilet og så fylt av smerte at jeg ikke forstod hvordan jeg skulle overleve det.
Redselen for at noen skulle bli sint på meg, var barnets redsel, den hørte ikke hjemme i de voksnes verden, der var den faktisk uhørt, men noe i meg hadde aldri tatt det spranget, aldri blitt voksen og herdet på den måten, så det som skjedde, var at barnets følelse levde videre i det voksne menneskets sinn." s61
Og nå tar jeg boka med meg til sengs igjen.
innlegg av fr.martinsen på
20:18
3 Kommentarer:
Jeg maa si dette er det foerste jeg har lest om denne bokserien som har gitt meg noe som helst lyst til aa lese den.
Kjenner meg saann igjen at det nesten gjoer vondt aa lese det.
Jeg har lest de tre første bindene, men nå er det pause. Det betyr ikke at det er slutt. Jeg har mange tanker om etikken i prosjektet hans, men som litteratur glitrer det innimellom. Jeg leste en passasje for tiendeklassingene mine i fjor, - noe med samme tematikk som det du siterer her, og de ble helt overveldet av det. Jeg vil ikke skrive noe om årsakene til at det er sånn, - men akkurat det du siterer her og lignende fra de tidligere bøkene, treffer meg med en sånn vanvittig gjenkjennelse.
Kanskje jeg snart er klar for bind 4.
Det er akkurat det. Han er så åpen og detaljert om ting ved livet som man ikke pleier beskrive så direkte i litteratur.
Jeg kan tenke meg at alle vil finne gjengjennelse i noe som man blir glad for å endelig se beskrevet for en.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden