Akkurat da

I går etter jobb mens jeg satt på fortauet til Bar Boca (en White Russian, en halvliter) og så utover den mest trafikkerte gata på Grünerløkka (folk, trikk) og delte sladder med en kollega mens vi innimellom karakteriserte folk i smug, han lærte meg noen lesbekoder (bleket hår, visste ikke jeg) og jeg lærte ham forskjell på hoftebruk/ganglag til rockehipsteren kontra den kroppsselvbevisste homsen med lang ryggrad som hermer balletthøyskolemennene.

Akkurat da, i en lomme på ti minutter, kom tre av fire av figurene på Grünerløkka gående nedover Thorvald Meyers gate (samtlige nedover), mine figurer, det var den svære rosatransen som hadde en del hvit blonder på, den stakkars syke kvinnen fra et annet land som har hatt en god periode en stund, det er lenge siden jeg har hørt henne rope.

Og så, mitt favorittobjekt, verdens tristeste mann. Han er blek, uten mimikk og med armene hengende rett ned og han har en energiløs gange. Han er lyriker, det må jeg ikke glemme å si. Han minner om Steve Buscemi, og John Waters! tilføyde kollegaen min.

Vi hadde flaks for han og Henning Hagerup traff hverandre i utgangsdøra til Narvesen og kollegaen min fikk selv se at verdens tristeste mann var helt uten mimikk selv når han snakket med Henning Hagerup.

Seinere kom Nils Øivind Haagensen, så Margreth Olin, hver for seg, også de nedover, men det gjelds ikke i denne sammenhengen.

En gang da barnet mitt var lite sa hun "Men mamma, det fins nesten bare viktige ting å si". For tiden syns jeg nesten ikke noe er viktig å si.

Men akkurat da, der jeg satt pc-løs, som jeg er for tiden, fikk jeg lyst til å fortelle akkurat dette så jeg gjør det nå på morgen-jobb-pc-en i stedet.

Det var så varmt i går ettermiddag, selv når det kom vind var det varmt og det er bare begynnelsen av mai og det var akkurat som å være på ferie, selv de andre menneskene som gikk forbi var verdt å se på.