Knausgårds femte

Jeg er ferdiglest med den, jeg har hatt hvilesøndag.
Lest, sovnet, stått opp, ligget og lest, sovnet i så mange runder at jeg har kjent et snev av skam over slappheten og konsumet - men nei, bort med den, bort med skammen.

Lesingen minnet meg på noe Nils-Øivind Haagensen skrev i Morgenbladet for et par uker siden:

For hva er det vi leser når vi leser alt, eller tilsynelatende alt, om en annens liv? Hva er det mennesket tilstår som tilstår i den såkalt tilstående litteraturen? I Et forbløffende talentfullt... forteller Dave Eggers om familien sin, om foreldrene som døde og barna som ennå lever, og skjer det noe annet, noe mer, noe bedre, noe verre med oss som leser det fordi vi vet at det er sant, at så skjedde,
at mamma og pappa er i jorden og Dave i San Francisco?

Har vi ham derfor i bånd? Nei da. It seems like you know something, but you still know nothing, skriver Eggers, og: You have what I can afford to give, og hvor sant er ikke det? Den som blir fortalt noe om den som forteller på, tilsynelatende, fortellerens bekostning har som regel glemt at noen forteller. Har alltid og allerede tatt for gitt at de vet bedre enn fortelleren (om ikke fortellingen) og sitter klar til å si, så fort fortelleren har fortalt ferdig, at det burde du kanskje ikke gjort, det kan hende du vil angre om noen år.

Om noen år? Om noen år er vi alle ingenting å angre på, om noen år ligger vi enten spikret inne under jorden eller spredd i askeform ut over den, og ingen forteller og ingen lytter og ingen angrer.