Avskrift fra Coetzee

Uke etter uke, med spade og trillebår, blander han sand, stein, sement og vann; blokk etter blokk heller han ut flytende betong og jevner den. Ryggen verker, armer og håndledd er så stive at han knapt kan holde en penn. Fremfor alt kjeder dette strevet ham.
Men likevel vantrives han ikke.

Det han er i ferd med å gjøre, er det folk som ham burde ha gjort helt siden 1652, nemlig sitt eget møkkarbeid. Straks han glemmer tiden han ofrer, begynner arbeidet faktisk å gi sin egen glede. Det finnes noe som heter en vellagt dekkplate hvis vellagthet alle kan se.

Dekkplatene han legger, vil vare lenger enn leiekontrakten på huset, kanskje til og med lenger enn hans tid på jorden; i så fall vil han i en viss forstand ha lurt døden. Man kunne tilbringe resten av livet med å legge dekkplater, og hver kveld falle i den dypeste søvn, mørbanket av ærlig slit.

Hvor mange av de fillete arbeiderne som går forbi ham på gaten, er ukjente skapere av byggverk som vil vare lenger enn dem: veier, murer, høyspentmaster?
Udødelighet av et visst slag,
en begrenset udødelighet, er altså ikke så vanskelig å oppnå.


Hvorfor blir han da ved med å klore ned tegn på papir, i et svakt håp om at mennesker som ennå ikke er født, vil bry seg med å tyde dem?

Utdypes: hangen til å kaste seg ut i lite gjennomtenkte prosjekter; hvor raskt han viker unna skapende arbeid og tar tilflukt i sløv flid.