Bare det å handle inn,
sette inn,
og så spise.
Jeg bølger det som er i kjøleskapet frem og tilbake. Handle inn, sunne ting, gode ting, og så spise det opp. Müslibrød fra Godt Brød, før var det sesambrødet, det kan fort bli sesambrød igjen, müslibrødet er bare en periode tror jeg, det har vært sesambrød i flere år, en kort tid før der det vanlige grovbrødet, men så sa bakeren at sesambrød er akkurat det samme som grovbrød, bare med sesamfrø på.
Og da blir det bedre
Grønnsaker kjøpt inn på Sultan, nesten alltid de samme typene.De ligger i en stor, brun keramikkbolle med lysebrune striper på kanten og den er praktisk til å ha grønnsakene i for da kan jeg ta hele bollen ut når jeg skal lage mat. Gulrøtter, men ikke fra Sultan, for de som heter smaksgulrøtter og ligger i plast er saftigere, paprikaene er ikke fra Sultan heller for tiden, de Sultan har, eller de nye eierne som har tatt over for Sultan, er dvaske paprikaer.
Kålrota ligger i bollen og brokkolien som jeg har i nesten all mat, på brødskiva også, jeg hakker den i bittesmå biter og tar ikke hensyn til bukettene, jeg heller hakket inn i maten i siste liten, på den måten blir det knask i maten som kanskje er en gryteaktig sak lagd på stekepanna for at det skal gå fort.
Ofte er det avokado også
Men de ligger på kjøkkenbenken for at de skal modne og når de er modne er det om å gjøre å lage mat der avokado passer sånn at hele avokadonettet kommer til nytte før de blir overmodne,salat.
Det er alltid tomat, men de har sin egen bolle på kjøkkenhylla,de pynter opp der. Når jeg først er på Sultan, på lørdagene som regel, kanskje en dag midt i uka når jeg likevel går forbi, kjøper jeg koriander. Koriander må brukes samme dag eller dagen etter.
I den andre matbutikken, matvarekjedebutikken, kjøper jeg, som sagt, gulrøtter og paprika, men også Bremykt (smør, eller det er poenget, det er ikke Smør som jeg kjøpte før det er et kompromiss for det er litt olje i for sunnhetens skyld, men på ingen måte de magre smøraktige smørene som løser seg opp til melk i panna og som ikke smaker godt) men jeg kjøper Hjertegod leverpostei for å veie opp for bremyken og lammekjøttpålegg fra en liten produsent, det er det mest smakfulle kjøttpålegget og så hamburgerrygg og nettopp ikke salami.
Jeg kjøper skinke på Hotel Havana og hvis jeg har husket det kjøper jeg majonesen på Sultan der de har den samme men billigere enn på Havana ellers kjøper jeg majonesen der. Og ost kjøper jeg der,
de samme to typene hver gang,
når det skal være gjester.
Jeg handler inn noen ting for "å ha" noe for sikkerhets skyld, kaviarmiks, egg, en boks med indisk saus. Men når jeg først har fått det inn i kjøleskapet går følelsen av at det er fint å ha mat på plass der for sikkerhets skyld over og jeg syns matvarene er i veien og gjør kjøleskapet for fullt og uoversiktlig og så tenker jeg at jeg vil spise dem opp og gjøre det ryddigere der inne.På kjøleskapshyllene står det en liten skål med påskegodt fra år tilbake og en liten skål med kastanjer fra Paris men de gjør det ikke rotete selv om de helt sikkert er for gamle, det er ingen som må forte seg å spise opp dem.
Jeg har noen basisvarer i kjøleskapsdøra eddik, Kikkoman, sennep, majonesboksen, en parfyme, m.m. - de lager ikke rot, det er matvarene på hyllene som lager rot, som må spise opp,
før hyllene kan fylles igjen.
Grønnsakene i den brune store bollen må spises ned sånn at det ikke gjemmer seg en halvspist sitron nederst og som ligger der og blir ekkel. Det skal alltid være øl i den nederste kjøleskapsdørahylla,
øl og juice, for tiden rosa grapefruktjuice.
Det står en eiswein og tomtegløgg der fra for lenge siden.
Og søt chilisaus og en søt likør som ingen har lyst på.
Jeg har som regel fløte
Men jeg skal ikke kjøpe matfløte mer som jeg gjorde sist, den virker til slutten av mai. I kjøleskapsskuffen er det alltid poteter, løk og hvitløk og løken er alltid sjalottløk og hvitløken alltid av den kinesiske typen som ikke har fedd. Og ingefær, det er nesten alltid ingefær i kjøleskapsskuffen også.Kjøleskapsskuffen føles aldri rotete, de tingene som er der er for det meste lysebrune og sånn nogenlunde samme størrelse, kanskje det er derfor hjernen slapper av på det. Hvis jeg kjøper rød løk, og det hender, så ligger den i den brune keramikkbollen med lysebrun rand som jeg setter på benken når jeg lager mat.
Den røde løken har kortere varighet tror jeg.
11 Kommentarer:
Jo, dette blir vel privat og ikke personlig? Akkurat som jeg liker å lese knausgård når han begir seg inn på slike hverdagstemaer, så liker jeg dette også. Er ikke helt sikker på hvor viktig det skillet er, for meg egentlig. Liker gode beskrivelser av små, dagligdagse ting som man ikke legger så godt merke til. En gjør hverdagen synlig. Jeg liker det.
Det er ikke viktig å skille mellom privat og personlig i det hele tatt. Jeg tror ikke engang det er mulig, selv om jeg ser at mange er enig i en definisjon.
Den twitterhenvisningen du kom inn i denne saken på (som refererte til et privat/personskille) er bare en gammel vane jeg har, en ertevane: SE jeg er privat i dag, ikke bare personlig. Det kommer av at jeg blir muggen på de som markerer det motsatte, at de bare er personlige, og slett ikke privat.
Men takk. Og jeg er helt enig med deg. Jeg liker å lese det vi kaller privat. Jeg mener til og med det er viktig å skrive ting vi pleier kategorisere som private.
Takk for hyggelig svar. Skillet skal vel være der for at en skal slutte å skrive "En dag i skogen"-stiler etter femte klasse. Det er omtrent da en lærer det. Ikke være privat betyr vel "tenke seg litt om før en sender noe fra seg" og "finne ut hva en skal skrive om". Vet at dette er ikke så lett som det høres ut heller.
Ja, det er det man pleier å tenke at det betyr - er det ikke? Men jeg mener det er viktig å lese en dag i skogen også, det er nyttig å også lese de som ikke får til å bruke ord som gjør at vi hever ordene opp i det personlige, eller i kronikken eller i det litterære.
Og så er det den problematiske, ofte skjematiske tolkingen av hva som er privat og hva som er offentlig, som gjør at verden blir så skeiv, kvinners tekster blir oftere sett som private, de betydningsfulle tingene som skjer hjemme (voldtekter og påskefeiringer) blir ikke løftet frem i den åpne samtalen der de burde foregå.
Vel, som du sier, det er ikke så lett som det høres ut heller.
Den riktige balansen mellom velforsynthet og ryddighet i kjøleskapet er kjempevanskelig. Vårt kjøleskap er bittelite, og jeg sliter hver eneste dag med å planlegge hvordan jeg skal få brukt opp det som nesten er utgått i dag så jeg får plass til de tingene jeg mangler til middagen i morgen. Eller, hvordan lage fire middager samme uke med samme type grønnsaker uten at det blir monotont. Rødløk kjøper jeg alltid to av i slengen, fordi de er råtne innvendig i femti prosent av tilfellene. Og hva er det med at matfløte virker så mye lenger enn andre typer fløte? Diskuterte dette med noen nettopp, men ingen visste hvorfor.
Matfløten er ultrapasteurisert og aseptisk tappet leser jeg bakpå.
På melkeskolen lærer vi: At melken er ultrapasteurisert, betyr at den er varmet til 140 grader i ca. 4 sekunder. Dette gjør produktene sterile, og når de så også tappes aseptisk (sterilt), blir dette meget holdbare produkter.
Kanskje jeg ikke trenger være så skeptisk til matfløte da.
I dag har jeg kjøpt 2 poser med ferdigpepret kyllinglår. Det er mot prinsippene mine, kjøper sjelden kylling pga produksjonsforholdene. Men så fikk jeg så lyst på.
Ellers: brokkoli, 2 store. PepsiMax (huffda) koriander (typisk).
Jeg tenker på at disse kjøleskapsfølelsene, for det er ikke bare tenking, delvis kommer av gleden ved å utnytte råvarene som er tilgjengelig optimalt og å lage variert og sunn kost. Gammel lært husmorkunnskap.
Godt observert og uttrykt. Omtrent på samme måte har jeg det også. Men ikke fullt så sunt. Ikke broccoli til hvert måltid f.eks. Og god mat og rester som lager rot i hyllene, pluss noen sauser jeg aldri bruker og til slutt kaster. Men jeg bruker matfløte, hva er galt med matfløte?
Hm, kanskje det forklarer det langtidsholbare franske melken også. Den står i de vanlige butikkhyllene og varer kjempelenge, og jeg har aldri våget meg på å kjøpe den. Jeg kjøper heller den som står i kjøledisken og varer en uke. Må undersøke det der.
Jeg mener stort sett det stikk motsatte som deg med hensyn på det å skrive om private ting, og om skillet privat/personlig. Jeg leser nesten aldri sånt som jeg opplever som privat, og jeg føler meg som regel som en kikker når jeg gjør det. Likevel har jeg ingenting imot at andre skriver om private ting. Jeg kan jo bare la være å lese det.
Jeg pleier imidlertid å lese deg, også når du blir privat, fordi jeg synes det er fascinerende at du gjør det så bevisst, og insisterer på at det er riktig og viktig. Denne posten syntes jeg imidlertid var tung å lese. Det ble bare en strøm av ord.
Men hvorfor blir du muggen på oss som markerer forskjell mellom personlig og privat? Er det galt å ville beskrive det personlige (det mellommenneskelige, følelser, erkjennelse, etc) hvis man samtidig er opptatt av å beskytte sitt eget privatliv? Selv om skillet selvsagt ikke er skarpt, synes jeg det er stor forskjell på å snakke om personlige ting som kan gjelde mange (og evt. bruke seg selv som eksempel), og det å fokusere på trivialiteter fra hverdagen eller konkrete ting om seg selv som man vanligvis forbeholder sine nærmeste. Og hvorfor skriver du anonymt hvis du mener at skillet er uviktig?
Jeg er enig i at begrepene kan misbrukes, f.eks. til å kalle noen typer litteratur for privat. Hva som er privat bestemmer den enkelte selv.
Hei, dette er interessante diskusjoner
De fleste er enige i din definisjon på skilet mellom privat/personlig og det er greit å holde seg til den, så vet vi hva vi snakker om. Jeg syns likevel den kan problematiseres fordi vi har en tendens til å kalle det vi ikke liker privat. Det blir ofte en måte å dømme noe på, f.eks i litteratur der tekst som handler om meg og mitt gjerne blir kalt privat i motsetning til det enkelte mener er behandling av eksistensielle spørsmål, det har gjerne vært kvinners tekster som blir bedømt slik og jeg gleder meg til å se hvordan man skal kunne skrive om dette etter Knausgård. Eller i offentlig diskusjon der folk og medier kan bli satt på plass fordi de behandler det andre mener bør forbli privat. Jeg er tilhenger av at det vi hittil har vernet om som privat skal frem, folks alkoholproblemer, skilsmisser and such er betydningsfulle for livene og den type stoff bør ha sine plasser i offentligheten mener jeg.
Til dette med å lese sånt som du oppfatter som privat, hvis vi nå tar bloggere som eksempel, så leser jeg det gjerne og jeg kikker gjerne inn til folk. Det gjør jeg selv om jeg ikke syns teksten er god i seg selv. Men det øker min kunnskap om hvordan folk tenker, hvordan de argumenterer og hvordan de forsøker å fremstille seg selv. Jeg syns bruk av nettet på denne måten er en gave, vi har alle begrensede omgangskretser, og vi har ofte en tendens til å tro at mange tenker sånn nogenlunde likt som oss selv, meg selv inkludert. Så jeg trenger korrektiver.
Så hvorfor blir jeg muggen på de som markerer skille mellom privat og personlig? Det er ikke de som skriver sånn som du nevner jeg blir muggen på. Det er de som skriver AT de skriver personlig og ikke privat. Jeg har sett så mange sånne utsagn og mener at de oftest brukes for å markere et skille mellom seg selv og en skrivemåte de ser ned på, jeg ser et klasseperspektiv her, at mange vil distansere seg fra de menneskene og det liker jeg ikke. Ofte kommer slike uttalelser også i form av at noen nedvurderer andres måter å bruke bloggredskapet på, folks rosablogging og babyprat i motsetning til sine egne teknofreakblogger eller nyhets/politisk-argumenterende blogging og da tenker jeg back off, la folk skrive med det tastaturet og det fokuset de har. Når jeg selv skriver ofte at jeg heldigvis klarte å være privat i dag også, ikke bare personlig, så er det mer en tongue-in-cheek-tenkt setning. Helt på alvor mener jeg selv at jeg ikke skriver privat på den måten at det jeg skriver ikke kan ha en rett-frem verdi for andre. Det jeg skriver er alltid ment for en leser. Når jeg skriver privat tar jeg notater på min egen blokk. Men det kan godt se ganske privat ut. Innimellom legger jeg likevel ut stoff som ikke er ment som så mye annet enn å skape et bilde av en privatperson som skriver denne bloggen. Det er et helthetsinntrykk som jeg vil gi, jeg skriver en blogg som jeg tror jeg ville likt å lese selv. Men det er en kontrollert utlevering, det er mange deler av livet mitt jeg ikke tar med her. Og det hender at jeg ljuger litt.
Hvorfor skriver jeg anonymt hvis jeg mener skillet er uviktig? Det er to hovedgrunner til det. Det ene er at psevdonymet lager et annet rom å tenke i for meg. Jeg skriver aldri noe her som jeg ikke kunne tåle ble kjent at det nettopp er meg med fullt navn som skriver. Både mamma og sjefen min leser denne bloggen. Men det hjelper meg når jeg skriver at jeg vet at det ikke er lett å google seg raskt inn hit på navnet mitt og at jeg dermed kan late som, for meg selv, at jeg skriver til en ansiktsløs masse av mennesker, ikke til min fjerne kusine eller naboen. Den andre grunnen er at jeg vil markere at denne bloggen bare er en del av meg, jeg markerer f.eks at jeg ikke skriver som en representant for arbeidsstedet mitt og jeg er heller ikke glad i det jeg tenker på som bygdefølelsen, at alle til enhver tid kan knytte sammen de ulike rollene vi inngår i.
Jeg er en av dem som poengterer skillet personlig/privat. Det står i bloggen min. Jeg synes det er et poeng å få fram at min blogg ikke handler om meg. Så slipper de som først og fremst er ute etter å vite noe om bloggeren å kaste bort tiden sin.
Det betyr ikke at jeg bare skriver om upersonlige ting som fag og teknikk og politikk. Jeg kan godt finne på å skrive om oppvekst eller sorg eller sex eller vennskap, men det handler fortsatt ikke om meg eller mitt liv.
Hvis noen oppfatter dette skillet som uklart er det vel desto viktigere å understreke det?
Jeg har ingen problemer med at litteratur tar utgangspunkt i forfatterens eget liv og opplevelser, så lenge den også peker ut over det, og er gjennomtenkt og ordentlig skrevet. Det går sikkert an å kalle dette privat også, men jeg synes i såfall ikke begrepet kan brukes til å avskrive. Andre ser det kanskje annerledes.
Derimot synes jeg stort sett det er beklemmende å lese om folks privatliv på blogg eller Facebook. Og jeg synes ikke det øker min kunnskap om hvordan folk tenker, heller. Det virker tvert imot som at jo mer folk fokuserer på konkrete ting i sitt eget liv, jo mer like framstår de.
Og selvsagt finnes det skrivemåter jeg ønsker å heve meg over. Jeg misliker overflatiskhet, selvopptatthet, fokus på trivialiteter og mangel på refleksjon. Jeg tror at det ofte er slike ting folk sikter til når de undertreker at de ikke skriver privat. Det blir litt upresist, men det kan vel ikke være galt å ville markere avstand til det man oppfatter som negativt?
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden