Når en på Twitter dør
22. november levde den svenske twitreren just_tea. Hun har 356 følgere og på ettermiddagen re-twitrer hun om en bok hun liker.
Tre kvarter senere dør hun og ett av de to barna hennes i en trafikkulykke.
Jeg leser strømmen av meldinger på Twitter Search fra noen skriver om ulykken frem til i kveld. Jeg ble sittende og se på fremdriften i reaksjoner og uttrykksformer. At sorg flyttes ut i offentligheten er noe vi har sett i Norge siden kong Olavs død.
Det starter med at SpinsterSiv skriver: saknar och sörjer @just_tea. Så kommer meldinger som forklarer hva som har skjedd,
en bilulykke, lenke til Dagens Nyheter som skriver om ulykken:
Mor och dotter omkom. Fra å være to anonyme døde viser det seg at det er en twitteridentitet: Läste om olyckan imorse och blev väldigt ledsen, nu visar det sig att det är @just_tea :-( RIP. tårar.
Det kommer mange uttrykk for vantro, identifikasjon med de pårørende, tanker om hvor skjørt livet er: "Vad livet kan förändras i ett ögonblick - lev idag" tanker om hvor kort tid det er siden hun levde: "Inte länge sen jag var i kontakt med henne" Mange skriver i direkte tale til den døde: "Vila i frid, kära vän. Du kommer vara saknad. Ta hand om dig och dottern. RIP" Gode minner deles: "@just_tea var den första som tröstade mig när jag länkat till min första sorgliga bloggpost här på Twitter" "Mitt senaste DM i inkorgen kommer från @just_tea. Hon hjälpte mig med en sak trots att vi inte kände varandra. Vila i frid."
Mange twitrer at de tenner lys for de to døde, det å gjøre det får en egen tag: #ljusförtea. Det kommer flere tags, som #ViMinnsTea.
"Ljus och en tyst tweetkväll för Tea"
"Ska också skriva om @just_tea på #ff dagen, det var när jag #ff henne som vi kom närmare, bra dag att minnas"
Hun får en posthumt followfriday: "Du får en postum #ffse"
"Känns märkligt att @just_tea inte kommer att svara på fler tweets. Aldrig nånsin"
Det lages en spotifyliste med musikken Tea likte.
Jeg synes ikke det er merkelig at noen gjør dette, for noen blir en fremmed-men-ikke-helt-fremmeds død en måte å nærme seg døden på, andre kan bruke en slik død som en videre bearbeiding på en død de har vært nærme tidligere.
Folk begynner å skrive bloggposter om ulykken og noen lager også en fellesblogg til minne om Tea. Etterhvert skriver folk også bloggposter om nettvennskap og sorg på nettet.
Det kommer fler kritiske kommentarer, meldinger slettes,
noen blir unfollowed og den svenske avisen Dagen kommenterer:
Twittersorg ãr riktig sorg
Bypresten inviterte til minnestund i Bodums kirke klokka 18.00 fredag. De som ikke kunne komme, men som ville delta likevel,
kunne sende e-post med tanker eller dikt til presten.
Faren til barna skrev nettopp sin egen bloggpost.
Og folk fortsetter å twitre i kveld.
Tre kvarter senere dør hun og ett av de to barna hennes i en trafikkulykke.
Jeg leser strømmen av meldinger på Twitter Search fra noen skriver om ulykken frem til i kveld. Jeg ble sittende og se på fremdriften i reaksjoner og uttrykksformer. At sorg flyttes ut i offentligheten er noe vi har sett i Norge siden kong Olavs død.
Det starter med at SpinsterSiv skriver: saknar och sörjer @just_tea. Så kommer meldinger som forklarer hva som har skjedd,
en bilulykke, lenke til Dagens Nyheter som skriver om ulykken:
Mor och dotter omkom. Fra å være to anonyme døde viser det seg at det er en twitteridentitet: Läste om olyckan imorse och blev väldigt ledsen, nu visar det sig att det är @just_tea :-( RIP. tårar.
Det kommer mange uttrykk for vantro, identifikasjon med de pårørende, tanker om hvor skjørt livet er: "Vad livet kan förändras i ett ögonblick - lev idag" tanker om hvor kort tid det er siden hun levde: "Inte länge sen jag var i kontakt med henne" Mange skriver i direkte tale til den døde: "Vila i frid, kära vän. Du kommer vara saknad. Ta hand om dig och dottern. RIP" Gode minner deles: "@just_tea var den första som tröstade mig när jag länkat till min första sorgliga bloggpost här på Twitter" "Mitt senaste DM i inkorgen kommer från @just_tea. Hon hjälpte mig med en sak trots att vi inte kände varandra. Vila i frid."
Mange twitrer at de tenner lys for de to døde, det å gjøre det får en egen tag: #ljusförtea. Det kommer flere tags, som #ViMinnsTea.
Web-språket brukes
Å logge ut blir et uttrykk for sorg: "Tänder ett ljus för @just_tea och loggar ut en stund" "Fick just veta att en uppfriskande röst i mitt twitterfeed har tystnat" "Läge för en tyst minut på Twitter?""Ljus och en tyst tweetkväll för Tea"
"Ska också skriva om @just_tea på #ff dagen, det var när jag #ff henne som vi kom närmare, bra dag att minnas"
Hun får en posthumt followfriday: "Du får en postum #ffse"
"Känns märkligt att @just_tea inte kommer att svara på fler tweets. Aldrig nånsin"
Det lages en spotifyliste med musikken Tea likte.
Også de som ikke kjenner til twitreren berøres av døden
"Jag följde tyvärr aldrig @just_tea på Twitter. Tänder ett ljus för hennes familj ikväll" "@just_tea har bara figurerat i periferin för min del, men ändå gråter jag nu. Hoppas hon och dottern läser era fina ord" "Kände henne inte. Tyvärr. Borde ha gjort det, mer än en gång stött på ett RT från henne" "Jag kände inte @just_tea och har inte följt henne eller liknande, men kollade hennes timeline precis. Det är inte okej att hon är borta"Jeg synes ikke det er merkelig at noen gjør dette, for noen blir en fremmed-men-ikke-helt-fremmeds død en måte å nærme seg døden på, andre kan bruke en slik død som en videre bearbeiding på en død de har vært nærme tidligere.
Folk begynner å skrive bloggposter om ulykken og noen lager også en fellesblogg til minne om Tea. Etterhvert skriver folk også bloggposter om nettvennskap og sorg på nettet.
Så kommer den første kritiske kommentaren:
Jag vet att folk är ledsna och upprörda över @just_tea men "tända cyberljus" är för mycket Abeleism för min smak. Ovärdigt.Det kommer fler kritiske kommentarer, meldinger slettes,
noen blir unfollowed og den svenske avisen Dagen kommenterer:
Twittersorg ãr riktig sorg
Som et slags gravøl
Twitter oppleves som et sosialt fellesskap som virker i en slik situasjon: "Det är nu twitter känns som en äkta stor varm familj" "Plötsligt blev Twitter så mycket mer, så verkligt" "Det känns så fint att vi samlas och sörjer tillsammans. Twitter är vår minneslund för @just_tea"Bypresten inviterte til minnestund i Bodums kirke klokka 18.00 fredag. De som ikke kunne komme, men som ville delta likevel,
kunne sende e-post med tanker eller dikt til presten.
Faren til barna skrev nettopp sin egen bloggpost.
Og folk fortsetter å twitre i kveld.
innlegg av fr.martinsen på
22:15
20 Kommentarer:
Hm, hva tenker du på. Hvordan vi reagerer i forhold til de ukjente vi "kjenner" på nett? Det at vi knytter relasjoner til våre nettvenner, og de reaksjonene vi da får når det skjer noe alvorlig med dem.
Det som teller er at det er en vi har hatt et nært forhold til, en som vi har hatt meldinger til og fra, - en som er mer enn ett navn.
tonita/tonegu
Jeg skjønner ikke helt hva du mener. Jeg synes ikke det er rart at vi kan ha følelser til folk vi ikke har truffet utenfor nettet, hvis det var det du tenkte på.
Takk for introduksjonen, eg har ikkje høyrt om denne saka før no. Eg tenkjer at personen på eit vis blir meir verkeleg når ho døyr - me får med eitt eit sterkare inntrykk av det menneskelege og levande bak nicket og avataren.
Det tror jeg er sant, og interessant. Og en kort stund etterpå er vi mer interessert i mennesket.
Det jeg lurer på er hva Twitter (og f.eks. Facebook) gjør i slike situasjoner. Hvis noen som har profil hos dem dør, har de en rutine for å fjerne profilen deres? Hvordan går man frem for å si fra til dem at personen er død?
Synes det er litt merkelig å fremdeles "leve" på nett når man er død.
Dumt jeg var uklar.
Tror så absolutt vi kan ha følelser for nettvenner, - de vi har hatt ordentlig kontakt med, - ikke bare kjenner identiteten til.
Jeg synes dette var vakkert å lese. Vi blir grepet når noen blir borte, selv om vi ikke vet hvem de var, og det er et eller annet med at det ligger igjen skriftlige spor etter noen som plutselig ikke er der mer.
Takk for fint innlegg. Jeg liker den menneskelige internetten.
Hei dere, og takk.
Hei George,
jeg tror ikke Twitter eller Facebook gjør noe i forhold til de som dør. Hvis man vil at noe skal gjøres bør man nok skrive et lite nett-testamente til pårørende med passord og slikt.
Men jeg syns ikke det er merkelig å leve på nett etter at man er død. Jeg syns det er som alt annet man har gjort i livet, noe av det blir stående igjen fysisk, enten det er en genser vi har strikket, et avisinlegg vi har skrevet eller det er ord som blir liggende på internett. Jeg synes ikke man skal radere vekk det man har gjort mens man levde.
Noen tar vare på telefonsvarer-innlegg, - som et auditivt minne. Selv har jeg litt problemer med at mitt jobb-e-postprogram husker min avdøde venninne, år etter år. Huin er død. - men skal jeg skrive til noen som har samme fornavn dukker hun opp som mottakerforslag, - og jeg kan ikke stoppe det. Merker at jeg ikke liker det.
Facebook lanserar digital kyrkogård.
Det der var jo en super ide (se lenken over), ivaretar behovet for å ikke slette spor etter det mennesket som er død, men at det får en annen status også i funksjon på Facebook.
Kan det være to forskjellige type følelser, de vi har overfor tekstbærende relasjoner og de vi har overfor ekte mennesker vi forholder oss til med hele oss?
Samme sorgreaksjon som Kongen skapte i sin tid så vi også når Diana døde. Eller når en tv-kjendis dør. Iconer. Mennesker vi overhode ikke kjenner annet enn gjennom rollen de fremstilles i gjennom media. Eller rollen mennesker fremstiller seg som gjennom tekst på internet.
Det å ha en relasjon og en følelsesmessig reaksjon til et menneske du forholder deg til på alle mulige måter blir noe annet. Det å forholde seg til at mennesket også har sider som ikke er gjennomreflektert før det presenteres. Som ikke er finpolert før det vises frem. Det å sanse også ubevisste vaner og mindre perfekte egenskaper og alikevel kjenne nærhet og trygghet fordi den andre aksepterer disse sidene ved en selv..
Det er noe annet. Noe helere. Noe mer ekte.
Men at begge former for kontakt vekker følelser er det bare å anerkjenne. Men.. altså.. kanskje på to forskjellige måter.
Eller kanskje flere forskjellige måter? For det er vel glidende overganger her mellom tekst/kjendis-forhold og de mer kjøttlige forholdene vi har til mennesker?
Det er f.eks ikke alle som presenteres seg like polert gjennom teksten. Og hvis man har et chat-forhold til noen man ikke har møtt kan jo det være nært og veldig samtalelikt.
Samtidig så ser jeg at mange kan ha sterke sorgreaksjoner, i kort tid riktignok, overfor mennesker de kjenner dårlig, en fjern kollega de knapt har snakket med f.eks.
Som jeg var inne på i selve posten, jeg tror mange ubevisst bruker en bekjents død til å smake på de følelsene som kommer senere når en du er nærmere dør. Eller overfører gamle sorger på den bekjentes nyere død.
Men hva om en million twittrere hadde dødd samtidig og vi egentlig ikke kjente noen av dem, da hadde det fort blitt statistikk av det også.
Ja, da hadde situasjonen blitt slik den er ellers i verden.
Opplevde det der første gang på midten av 90-tallet, da en jeg bare "kjente" på nettet døde. Det var svært så reelt, og absolutt ikke det sammen som "sorgen" jeg i alle fall følte da f.eks. Kong Olav døde. Dette var en jeg kjente. Uansett om jeg aldri hadde møtt ham. Det samme som når folk jeg har kjent i såkalt RL har gått bort. Kong Olav eller en kjendis vekker noe annet, andre følelser.
Prøvde å skrive noe om det. http://www.samtiden.no/01_1/art3.html Merker at årene har gått, men fortsatt er jeg relativt enig med meg sjøl.
Fra artikkelen i lenka rett over:
"I datanettverkenes virtuelle virkelighet skapes en opplevelse av nærhet blant annet gjennom kommunikasjonens hastighet. Deltagerne i den sosiale interaksjonen opplever hverandre som nær, på grunn av. at den fysiske avstanden mellom dem ikke påvirker tiden det tar å kommunisere. Man kan kommunisere i sann tid, reell tid, selv om man fysisk befinner seg på forskjellige kontinenter.
Kommunikasjonen får dermed en "muntlig" karakter, selv om den normalt bare skjer i form av skrift på en dataskjerm. Det kan argumenteres for at dette likevel ikke er skriftlig kommunikasjon i klassisk form. Tvert imot får mye av denne kommunikasjonen form av en slags mellomform; med den muntlige kommunikasjonens spontanitet og interaktivitet, men fremført skriftlig. Kommunikasjonen får dessuten et varig preg som en muntlig samtale normalt ikke vil få: Det du sier forsvinner ikke, de faktiske ordene blir bevart i elektronisk form."
Og så helt nederst i artikkelen om da Michael Current døde.
I dag fikk vi dessverre et eksempel fra Norge, 18 år gamle Regine Stokke har blogget med kreften og døde i ettermiddag.
Jeg har ikke lest Regines blogg, bare lest om henne, så dette er første gang jeg kikker innom. Og den som ikke gråter etter å ha lest dette er pokker ta meg ikke hormalt følelsesmessig utrustet. Og det er ekte tårer, ikke virtuelle! Dettee er ekte!
Glem dette skillet mllom "ekte" følelser som en liksom bare skal ha for mennesker en kjenner godt i RL, og litt sånn liksomfølelser som man kan kjenne overfor folk man bare kjenner på net. det ER ekte mennesker begge steder.
vad jag letade efter, tack
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden