Ved siden av Picasso

Jula 1963 sa Pablo til sønnen Claude at det var siste gang han fikk besøke ham. "Jeg er gammel, og du er er ung. Jeg ville ønske du var død". Datteren Paloma reiste ned påsken etter men fikk ikke treffe ham. Og det fikk hun heller ikke resten av de ti siste årene Picasso levde.


Jeg har lest Arianna Huffingtons biografi om Picasso.
Bloggere vil kanskje kjenne henne fra Huffington Post.


Jeg har en Picasso-periode, ikke kunstneren, livet. Jeg tar med jevne mellomrom de harmoniske fotografiene til David Douglas Duncan ut av hylla og ser på dem, i den grad at jeg har kjørt opp og ned Cannes-åsen i jakt på Picassos hus. Dessuten leser jeg stadig biografier som jeg spiser ostepops, i vinter leste jeg boka om Dora Maar, den intellektuelle, farlige, kyndige kunstneren Picasso var kjæreste med i noen år og som arbeidet med ham på Guernica uten at Picasso ga henne noe kred for det og som ble syk av måten han behandlet henne på og trakk seg tilbake i periodevis religiøs galskap.


Nå er det egoisten, sadisten, drittsekken Picasso, mannen med merkelig kontakt med følelsene sine. Han holdt hoff, holdt regnskap med om vennene besøkte andre kjente kunstnere mer enn ham, manipulerte venner og kjærester, tråkket på dem som var nær ham og måtte stadig demonstrere makt over dem. Han satte kjærester, koner, ex-kjærester opp mot hverandre, skrev til den ene at han elsket henne høyere enn noen gang mens han fridde til den andre, tvang dem til å møtes for å se hva som skjedde. Han var hensynsløs.


Jeg blir stadig mer mistenksom mot hvilket bilde som tegnes i en biografi. Eller på en wikipediaside. I Dora Maars biografi lurte jeg stadig på hvor mye som var forfatterens hang til å tolke lidelsene hennes som Picassos verk alt sammen, han piner henne til hun går inn i psykisk sykdom, men resten av livet? Det vet vi kanskje ikke. Wikipediasiden hennes mener hun led fordi hun var barnløs.


Vi skal være forsiktige alle mann. Francoise Gilots sitater i boka er troende, Picasso pusset flere jurister på henne enn det Røkke hadde da han skulle fikse staten.






Da han var nær døden dro datteren Maya til huset hans med sine to barn men de kom ikke lengre enn til porten. Maya, Claude, Paloma og barnebarna Pablioto og Marina fikk ikke være med i begravelsen. Pablito prøvde å ta livet sitt på begravelsesdagen og drakk en flaske kaliumklorid, fordøyelsesorganene ble ødelagt og han døde tre måneder senere. Marie Therese hang seg og Jacqueline skjøt seg 13 år etter, etter lange perioder med isolasjon.


Etter at Picasso ikke ville møte ungene sine mer bestemte Francoise Gilot seg for å gi ut boka "Samliv med Picasso" (Huffington har hentet Gilots sitater fra denne boka).

"Da jeg begynte å arbeide på boken visste jeg ikke om jeg ville komme til å publisere den eller ikke. Jeg ønsket å sette tingene på papiret mens minnet fremdeles var friskt. Dessuten var det et middel til å klargjøre mine tanker og opplevelser, og dermed befri meg fra dem. Det som ga meg grønt lys for å gi den ut, var hans beslutning om å ikke se barna mer. Når de ikke lenger hadde noen farskjærlighet å miste, var det ingen grunn til at jeg skulle utsette offentliggjøringen. Dessuten tenkte jeg at hvis jeg offentliggjorde den mens han var i live, ville han ha en mulighet til å reagere på den. Samtidig sørget jeg omhyggelig for at jeg ikke kom med utsagn som jeg ikke kunne dokumentere eller gjøre nærmere rede for, og jeg unnlot å ta med en mengde belastende fakta fordi han fremdeles levde, og fordi han var far til mine barn, selv om han opptrådte som om han ikke var det."