Nan Goldin om seg selv
Da jeg så at Nan Goldin skulle holde Sem Presser-forelesningen i år tenkte jeg jippi, den blir streamet, den blir lagt ut, endelig kan jeg få høre henne snakke uavhengig av journalister, før jeg øyeblikket etter tenkte nei fan hun er jo en sånn digital surfrans.
Men jo, den kom etter et par uker, her. Jeg fikk ikke gjort videoen stor nok og det var umulig å flytte tiden i den, så pass opp,
det ser ut til at bare pauseknapen virker.
Hun starter litt surt med at det er for mange som fotograferer og hun liker ikke den digitale utviklingen, men så kommer kjernepoenget hennes om at man ikke skal være straighte hvite menn som drar til India for å fotografere fargerike fattige: Ta bilder av din egen gjeng.
Hun viser bilder fra fattige i Brooklyn, Manila, ikke hennes gjeng, men hun brukte et par måneder hvert sted. Men mest forteller hun om sitt eget liv og hvordan det er flettet inn i arbeidet, om da Clinton kalte henne Man Goldin som fant opp heroin chic, om New York Times som ble saksøkt for arbeidet hennes da hun betalte for tatoveringer til mindreårige, om fotografiet av to små søstre som lekte limbodans, om Cookie og alle som døde, om livet hun levde i en bar, å bryte tabuet med å vise en aidssyk i Paris, om dinnerparties i Berlin med not enough room for everyone når Susan Sontag og Robert Wilson var der, arbeidet med bildene etter at søsteren tok livet sitt som 18-åring på togskinner, å ikke kjenne seg selv igjen etter detox og etter 18 år med heroin og kokain.
Hun avlyste en avtale i Norge for å holde forelesningen, skyldte på a terrible personal problem og ba publikum opprettholde historien hvis de snakket med noen, particulary if you talk to someone in Norway, så hvem i Norge skulle hatt henne her 2. mai?
Her er en kortere youtubevideo med stills der hun forteller oppå, hun gikk på en summerhillaktige skole i England, det visste jeg ikke.
Denne videoen er fin om sexual dependency-serien, om smerte om the idea that you could be sexual addicted to somebody that is inappropriate on many levels, emotionally, mentally.
Men jo, den kom etter et par uker, her. Jeg fikk ikke gjort videoen stor nok og det var umulig å flytte tiden i den, så pass opp,
det ser ut til at bare pauseknapen virker.
Hun starter litt surt med at det er for mange som fotograferer og hun liker ikke den digitale utviklingen, men så kommer kjernepoenget hennes om at man ikke skal være straighte hvite menn som drar til India for å fotografere fargerike fattige: Ta bilder av din egen gjeng.
Hun viser bilder fra fattige i Brooklyn, Manila, ikke hennes gjeng, men hun brukte et par måneder hvert sted. Men mest forteller hun om sitt eget liv og hvordan det er flettet inn i arbeidet, om da Clinton kalte henne Man Goldin som fant opp heroin chic, om New York Times som ble saksøkt for arbeidet hennes da hun betalte for tatoveringer til mindreårige, om fotografiet av to små søstre som lekte limbodans, om Cookie og alle som døde, om livet hun levde i en bar, å bryte tabuet med å vise en aidssyk i Paris, om dinnerparties i Berlin med not enough room for everyone når Susan Sontag og Robert Wilson var der, arbeidet med bildene etter at søsteren tok livet sitt som 18-åring på togskinner, å ikke kjenne seg selv igjen etter detox og etter 18 år med heroin og kokain.
Hun avlyste en avtale i Norge for å holde forelesningen, skyldte på a terrible personal problem og ba publikum opprettholde historien hvis de snakket med noen, particulary if you talk to someone in Norway, så hvem i Norge skulle hatt henne her 2. mai?
Her er en kortere youtubevideo med stills der hun forteller oppå, hun gikk på en summerhillaktige skole i England, det visste jeg ikke.
Denne videoen er fin om sexual dependency-serien, om smerte om the idea that you could be sexual addicted to somebody that is inappropriate on many levels, emotionally, mentally.
1 Kommentarer:
Interessant, takk for at du la ut videoen og skrev om Nan Goldin. Hun er vel en pioner. Sterke bilder en sterk historie.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden