Overgangsvinduet er åpent

Er det meg? Er det kanskje alltid meg som er vrang, som syns halslinningen kjennes trang så fort, som kaster på skuldra sånn at det som sitter fast slipper taket? Kjenner jeg vekta på skuldra altfor raskt?

Sannelig om jeg vet

Hva skjedde med meg i dag? Skulle ikke jeg på teater og i gruppe med det nye feministiske nettverket mitt, gikk jeg ikke heller og løfta noen vekter etter jobb og sitter jeg ikke heller her helt alene og spiser fiskekaker rett fra posen? Og drikker vin rett fra flaska? Jo, det er sånn det er tror jeg, det er det som må ha skjedd.

Og hvorfor skjedde det nå igjen?

Var det selve tanken om at man må møte opp på halvparten ellers kan man ikke være med? Det kan ha vært det, den gamle følelsen av tvang, vi må alle bidra, vi fordeler ansvar, alle må sende e-post og spørre om noen vil holde månedens foredrag og alle må ta i mot gjesten og introdusere og alle må kjøpe vin.

Men jeg vil ikke bli dratt med

Jeg vil ikke bli tellet og oppdratt. Jeg vil ikke at jeg skal vite at jeg kan la være denne gangen men neste gang må noen kjøpe den vinen og noen må sende den e-posten og det er ikke det, jeg sender e-poster hver dag og jeg kjøper mer vin enn jeg burde drikke men ikke denne nøyeregningen, vekk med seg, hei muskler, hei vin i flaska.

Driver menn på sånn nå for tiden?

Er de knipske og sist var det jeg som hadde oppvarmingen på treninga så nå må noen andre ta i et tak med bollebakinga og det er bare meg som sier ja ja hele tiden, jeg er så sliten av å si ja.

Sier menn sånn nå for tiden?

I dag leker jeg mann slik jeg tror mann er i dag. Nå skal jeg drikke og rape og pule og ikke sende noen eposter, jeg skal snakke høyt,
og være påståelig om ting jeg ikke har peiling på. Høyt skal jeg snakke og ikke beskjeden skal jeg være. Vulgær heller endelig.