Marianne Höök
Marianne Höök var en feiret journalist og kronikør i Sverige,
kjent for å skrive godt og skarpt, hun var en som alle leste og alle hadde en mening om. Hun tok livet sitt i 1970, 51 år gammel.
Det svenske kulturprogrammet Babels portrett av Marianne Höök.
Hun begynte å skrive om mote da hun ble skilt med to barn. Etterhvert ble hun kalt det blonde pennskaftet,
hun var briljant og vakker og redd.
Moren hennes hengte seg på jernbanehotellet i Kiel. Höök var selvlært, det var en uvanlig bakgrunn i den eliten hun bevegde seg i.
Redd er det Annette Kullenberg som kalte henne. De ble kjent på midten av 60-tallet. Nå kommer Annette Kullenberg straks med boka Jag var självlockig, moderlös, gripande och ett monster av förljugenhet: en biografi om Marianne Höök.
Hun ertet på seg all slags folk, hun hadde feil kjønn, feil klær,
feil klasse, feil alt. Hun drar på reportasjereiser til Afghanistan, India, Japan, Sovjet og skriver om undertrykkelse. Hun flytter spalten til Aftonbladet og blir mer radikal, men hun blir angrepet av alle, fra venstre- og høyresiden og blir kalt gåseleverproletar.
"Marianne Höök var en av 50- och 60talets främsta journalister, påfallande ofta ensam bland männen. Hon kallades för ett giftigt pennskaft och hade socialdemokraternas partibok i handväskan.
För röd för SvD, blev hon den första kvinnliga politiska kolumnisten i Aftonbladet. Hon var ambassadörshustru med socialt patos och först ut med bok om Ingmar Bergman."
"Hvis en kvinne satser på sin dyktighet, blir hun mistenkt for å være ukvinnelig. Satser hun på sin kvinnelighet, blir hun mistenkt for å være udugelig."
Marianne-Höök-sitat.
Annette Kullenbergs blogg
Men Marianne Höök var inte bara en lysande stilist, Annette Kullenberg lyfter fram sidor av Hööks komplicerade personlighet och fördjupar bilden av en henne. Marianne Höök var en sylvass skribent och modeikon, känd för sina dräpande krönikor och sin extravaganta stil, skriver forlaget om boka.
kjent for å skrive godt og skarpt, hun var en som alle leste og alle hadde en mening om. Hun tok livet sitt i 1970, 51 år gammel.
Det svenske kulturprogrammet Babels portrett av Marianne Höök.Hun begynte å skrive om mote da hun ble skilt med to barn. Etterhvert ble hun kalt det blonde pennskaftet,
hun var briljant og vakker og redd.
Moren hennes hengte seg på jernbanehotellet i Kiel. Höök var selvlært, det var en uvanlig bakgrunn i den eliten hun bevegde seg i.
Redd er det Annette Kullenberg som kalte henne. De ble kjent på midten av 60-tallet. Nå kommer Annette Kullenberg straks med boka Jag var självlockig, moderlös, gripande och ett monster av förljugenhet: en biografi om Marianne Höök.
Hun ertet på seg all slags folk, hun hadde feil kjønn, feil klær,
feil klasse, feil alt. Hun drar på reportasjereiser til Afghanistan, India, Japan, Sovjet og skriver om undertrykkelse. Hun flytter spalten til Aftonbladet og blir mer radikal, men hun blir angrepet av alle, fra venstre- og høyresiden og blir kalt gåseleverproletar.
"Marianne Höök var en av 50- och 60talets främsta journalister, påfallande ofta ensam bland männen. Hon kallades för ett giftigt pennskaft och hade socialdemokraternas partibok i handväskan.
För röd för SvD, blev hon den första kvinnliga politiska kolumnisten i Aftonbladet. Hon var ambassadörshustru med socialt patos och först ut med bok om Ingmar Bergman."
"Hvis en kvinne satser på sin dyktighet, blir hun mistenkt for å være ukvinnelig. Satser hun på sin kvinnelighet, blir hun mistenkt for å være udugelig."
Marianne-Höök-sitat.
Annette Kullenbergs blogg
Men Marianne Höök var inte bara en lysande stilist, Annette Kullenberg lyfter fram sidor av Hööks komplicerade personlighet och fördjupar bilden av en henne. Marianne Höök var en sylvass skribent och modeikon, känd för sina dräpande krönikor och sin extravaganta stil, skriver forlaget om boka.
innlegg av fr.martinsen på
11:47
7 Kommentarer:
Jeg fikk lyst til å lese den biografien. Men var Annette Kullenberg virkelig bestis med Höök?
Når en som har skrevet biografien til en som er død, sier at de var veldig nære venner, tenker jeg alltid hm.
Höök tok Kullenberg inn i varmen faglig sett i begynnelsen. De kan jo ha blitt likeverdige venner etterhvert.
Er det sikkert at det gjør noe? Hva kommer etter hm-et ditt? Jeg leser gjerne biografier av sønner til lyrikere f.eks, når man har det i mente syns jeg det kan gi en ekstra dimensjon til lesingen.
Hm er at jeg merker meg det, og tar det med inn i lesingen. Da blir jeg så bevisst relasjonen, som du sier. Jeg tenker mer kritisk på hvilke kilder som brukes, om biografen har sin sannhet som skal fram, det er jo noe med å fortelle om noe man er så nær.
Og så tenker jeg, tar man i litt, bekjent blir venninne, venninne blir bestis, siden det er noe forlag, journalister og bokkjøpere vil høre?
Bruker man relasjonen bevisst i lesingen, som med lyrikersønnene dine, gir det jo mer. Men jeg tror også noen bare tenker "han var jo sønnen, så da er alt her sant".
Men det er jo noe med å fortelle noe om noen man ikke er nær også? Da er det andre ting man mangler.
I begge tilfelle er det jo holdning til stoffet viktig, tenker jeg, f.eks kan man jo si at Obrestads Førdebiografi var plaget av lojalitet til Einar Førde, men det er jo ikke en nødvendighet, han kunne jo forholdt seg friere, som sønnene til Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas f.eks.
"Bruker man relasjonen bevisst i lesingen, som med lyrikersønnene dine, gir det jo mer. Men jeg tror også noen bare tenker "han var jo sønnen, så da er alt her sant"."
Jo, men noen tror jo alt som kommer til dem ved bokstaver er sant og de ser ikke subjektivitet om den blir slengt etter dem. Jeg mener, andre tenker "han var ikke sønnen, så da er alt sant".
Ingenting er sant, ingenting er helt sant i alle fall.
Jeg liker konklusjonen!
Og der gikk bestillinga inn. Om 2 til 5 dager skulle boka være i postkassa.
Og nå er boka om Marianne Höök lest og forsøkt fordøyd i denne posten.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden