Verdighet og alderdom
La meg anonymisere historien litt for alle parters skyld,
men jeg kjenner en gammel kvinne, hun har vært en kjent størrelse i lokalsamfunnet sitt. Nå var hun blitt 90 og kommunen ville gjøre stas på henne, men datteren ville ikke.
Da han kom til sykehjemmet sa de ansatte nei. Ikke fordi den gamle damen ikke hadde lyst, ikke fordi legen mente hun burde beskyttes, men fordi datteren hennes ikke syntes det passet seg lengre.
Journalisten ba styreren på sykehjemmet spørre den gamle selv,
eller legen. På hvilket grunnlag nektet de den gamle selv å ta egne avgjørelser? Men nei, de ville ikke lage ubehag med datteren.
Nå tenker du kanskje at denne historien er overdrevet, det er den ikke. Og jeg forteller den fordi jeg vet at den ikke er enestående.
Jeg kom på dette fordi Dagbladet skriver om Margaret Thatchers demens og hennes pårørende har åpenbart en annen holdning,
"Margaret Thatcher har ikke selv uttalt seg offentlig siden 2002, etter anbefaling fra hennes lege.
Hun har imidlertid ofte vært å se; som da hun drakk te med den nåværende statsministeren Gordon Brown og hans kone i 10 Downing Street Street i fjor, eller da hun satt på tribunen under årets tennisturnering i Wimbledon."
Bra for Thatcher med sine pårørende, men som med kvinnen over kan det gå for noen av oss, før vi trenger det tar pårørende avgjørelser som ikke er i vår interesse.
Jeg har skrevet om dette før, om skitt og frihet, om en venn og faren hans og om hvordan jeg ser for meg at det kunne gå med meg selv som gammel.
men jeg kjenner en gammel kvinne, hun har vært en kjent størrelse i lokalsamfunnet sitt. Nå var hun blitt 90 og kommunen ville gjøre stas på henne, men datteren ville ikke.
Hvorfor?
Det var ikke verdig at hun viste seg frem lengre. Og jeg tenkte at den gamle damen, slik jeg kjenner henne, fortsatt er utmerket i stand til å oppleve virak og bløtkake og tale, mer til.Og det er verre
Journalisten i avisen ville gjerne intervjue henne. Han hadde nylig snakket med henne, så han visste at hun surrer litt i noen øyeblikk, men andre dager er hun helt klar. Han snakket med henne på telefonen og gjorde en avtale, hun husket ham, hun hadde klart for seg hvilke planer hun hadde for dagen og ville gjerne intervjues om sin gamle funksjon.Da han kom til sykehjemmet sa de ansatte nei. Ikke fordi den gamle damen ikke hadde lyst, ikke fordi legen mente hun burde beskyttes, men fordi datteren hennes ikke syntes det passet seg lengre.
Journalisten ba styreren på sykehjemmet spørre den gamle selv,
eller legen. På hvilket grunnlag nektet de den gamle selv å ta egne avgjørelser? Men nei, de ville ikke lage ubehag med datteren.
Nå tenker du kanskje at denne historien er overdrevet, det er den ikke. Og jeg forteller den fordi jeg vet at den ikke er enestående.
Jeg kom på dette fordi Dagbladet skriver om Margaret Thatchers demens og hennes pårørende har åpenbart en annen holdning,
"Margaret Thatcher har ikke selv uttalt seg offentlig siden 2002, etter anbefaling fra hennes lege.
Hun har imidlertid ofte vært å se; som da hun drakk te med den nåværende statsministeren Gordon Brown og hans kone i 10 Downing Street Street i fjor, eller da hun satt på tribunen under årets tennisturnering i Wimbledon."
Bra for Thatcher med sine pårørende, men som med kvinnen over kan det gå for noen av oss, før vi trenger det tar pårørende avgjørelser som ikke er i vår interesse.
Jeg har skrevet om dette før, om skitt og frihet, om en venn og faren hans og om hvordan jeg ser for meg at det kunne gå med meg selv som gammel.
innlegg av fr.martinsen på
18:30
14 Kommentarer:
Dette fikk jeg helt vondt i magen av. Det bør da stå helt klart for folk at gamle mennesker ikke kan umyndiggjøres på den måten? Gamle mennesker er jo ikke barnas eiendom heller. *grøss*
Det var veldig provosende ja, og jeg blir fortsatt sint når jeg tenker på det.
En ting er at voksne unger ikke alltid er de klokeste, men et profesjonelt system som et sykehjem bør jo ha klare regler for hvem som skal avgjøre at en person ikke lengre skal ta slike avgjørelser for seg selv.
Jeg prøver å forstå handlingen til datteren , og det som datteren kunne mene lå i begrepet
" passende " . Hadde datteren kanskje dårlige erfaringer med journalister , og ønsket å beskytte sin mor fra å være lettvint fyllstoff i en lokalavis ? Jeg vet ikke , men jeg vet at en venn av meg ble dummet ut i et avisintervju , der journalisten hadde silt og vridd på ordene hans til det ugjenkjennelige .Han er stor og sterk men følte seg allikevel brukt , og faktisk umydiggjort , han også.
Spekulanten
Forleden hørte jeg om en kvinne som ikke tillot mannen sin å være med i en spørreundersøkelse om holdninger og verdier fordi "det kan jo ikke du noe om".
Det er klare regler for dette på sykehjem - eller det skal i hvertfall være det. Jeg kjenner godt til dette, siden jeg jobber med det selv.
Det er noe som kalles samtykkekompetanse, og beboerens samtykkekompetanse avgjøres på grunnlag av mentale tester, blant annet. Scores det "lavt" på slike tester, kan beboeren miste sin samtykkekompetanse, og da er det en på forhånd utpekt pårørende eller annen nærstående som skal ta avgjørelser for vedkommende. Dette skal være nedskrevet på forhånd.
Nå kjenner jeg jo ikke denne saken selvsagt - men på et sykehjem er det dessverre ikke mange som har slik samtykkekompetanse. Undersøkelser viser at ca 80% av beboere i sykehjem er demente....
Hei spekulanten,
jeg tviler ikke på at man kan ha slike erfaringer med lokalaviser og andre medier, men det har likevel ikke noe å gjøre med hvem som skal ta avgjørelsen om et evt. intervju å gjøre.. Ellers er jeg enig i at man skal prøve å ta den andres perspektiv med i beregningen i alle saker.
Hei einar.
det er ille historier å høre, om ektefeller/kjærester som nekter hverandre urimelige ting og også det at folk lar seg nekte.
Hei ingvild.
Jeg har ikke hørt om dette med samtykkekompetanse før. Det høres forsåvidt beroligende ut at et fins et slikt system (det skulle bare mangle, og det er synd at ikke systemet blir fulgt).
Men jeg tenker på om det er den gamle selv som får gi myndighet til en valgt pårørende mens man fortsatt er åndsfrisk? Eller om "noen" gir myndighet til ens nærmeste pårørende etter at man har scoret lavt på test?
Og om en lege f.eks kan overprøve pårørende til den som har mistet sin samtykkekompetanse hvis den gamle selv f.eks vil ha glede av en festbegivenhet? Eller har den pårørende all makt? Når det gjelder mindreårige barn og arv f.eks så fins jo overformynderiet som en instans som skal vurdere på vegne av barnet, evt på tross av en forelder?
Det springende punkt i denne saken synes vel å være om denne damen er dement eller ikke . Det vet antakelig datteren mye mer om enn journalisten , og kanskje det sykehjemspersonalet som tilfeldigvis var på jobb ? Demente personer glemmer jo ikke bare , de kan like godt sette sammen uriktige historier.
Man kan vel ikke velge til hvem man skal gi samtykkekompetanse, tiden går og relasjoner endres . Det er vel nærmeste pårørende til enhver tid ?
Spekulanten
Som regel vil døtre og sykehjemspersonale vite mer om en mor er dement enn journalister ja.
Men døtre kan f.eks ta mer hensyn til seg selv enn moren sin, og sykehjemspersonale kan f.eks ta mer hensyn til "husfreden" enn den gamle.
Og da gjelder det å ha gode regler og systemer i botn, slik at den gamles grunnleggendes hensyn blir tatt vare på.
Jeg tenker det er glidende overganger mellom å være helt med og å være helt ikke-med mentalt, jfr. ingvilds redegjøring av lave scores, nettopp derfor er det vel viktig at ens vurderingsevne vurderes av en nøytral instans slik at man i best mulig grad sikres bestemmelse over sitt eget liv.
Jeg nevnte retten til umyndige barn over her. Psykiatriske pasienter har også en stor grad av vern av egne rettigheter. Jeg lurer litt på hvordan det er med gamle folk.
Du skriver:
"Man kan vel ikke velge til hvem man skal gi samtykkekompetanse, tiden går og relasjoner endres . Det er vel nærmeste pårørende til enhver tid ?"
Ja, der ligger det et problem syns jeg.
huff. kjente plutselgi igjen mitt eget liv i dette her. Den følelsen jeg av og til kjenner at jeg har, i forhold til min mor nå. Den følelsen jeg gudskjelov har greid å legge langt bort, men som likevel er der, den som hvisker "nei, hun KAN da ikke være med på det nå, sånn som hun ..." For det kan hun sjølsagt! (men den ekle, hviskingen er der, ingen vits i å fornekte det.. nekte å høre den, derimot...)
Mens personen er "åndsfrisk" skal han/hun selv være med på å bestemme hvem som skal ta avgjørelser for vedkommende hvis han ikke etterhvert ikke er i stand til dette selv. Oftest er det en nær pårørende som "velges2 ut.
Hvis det ikke foreligger noen samtykkeavtale før pasienten har blitt dårlig er det en pårørende som bli "valgt" ut. Er det flere pårørende, f. eks. søsken, skal disse bli enige seg i mellom hvem/hvilke som skal være den som tar avgjørelser. Men alt dete skal nedtegnes skriftlig.
Så vidt jeg vet kan ikke en lege overprøve de pårørende uten videre. De kan evt gi råd/diskutere, men det blir jo mest ift medisinske spørsmål i så fall. Pårørende har mye makt ja - men de aller fleste pårørende er jo "greie" og ønsker det beste for sine kjære.
Den greiheten er skummel. Det er den som får svigerdøtre til å feie inn og kreve orden i en gammel manns hjem, et hjem han har hatt kontroll over hele livet.
Det er greiheten som får døtre til å gå til avisen og klage på at Vinmonopolet leverer varene hjem, nå som mor (alkoholiker) "endelig" er blitt så ufør at hun ikke kan gå til polet selv og datteren ønsket seg kontroll.
Jeg tror jeg ville stolt mer på en gjennomsnitlig lege enn en gjennomsnitlig pårørende.
"Jeg tror jeg ville stolt mer på en gjennomsnitlig lege enn en gjennomsnitlig pårørende."----sa du. Men en gjennomsnittelig lege kan være turnuslegen Anne fra
" bibelbelet " eller Hassan fra Somalia, antakelig muslimsk , eller en gammel konservativ lege fra Bærum. En "gjennomsnittelig" pårørende vil det aldri være, for de er vel ofte våre barn eller ektefeller. Førstnevnte har kanskje noen av våre egne verdier ? Det er vel dem det skal taes hensyn til ved samtykke, de meninger man selv en gang levde etter - og ikke legens ?
Spekulanten
Det er et godt poeng at våre barn kjenner våre verdier og kan ta vare på oss i forhold til dem.
Men likevel, forskjellen til legen er at legen vel er trent til å tenke rasjonelt og etisk uavhengig av egne synspunkter. Kan man håpe.
De av oss som har unger som klarer å skille egne behov og foreldrenes er heldige og sikkert aller best stilt.
Men så er det de andre da. Som ikke får til å unne mora si noe som vil glede henne fordi de føler at det smitter skam over på en selv. Eller den som endelig får herse tilbake og straffe.
Denne saken kunne vi sikkert skrevet om i det vide og brede... Men en ting er sentralt, og det er å spørre seg selv (eller vi som pleiere spør ofte oss selv): Ville pasienten, hvis hun / han hadde vært klar og orientert, ha ønsket å se seg selv i en sånn situasjon (for eksempel en fest, et intervju e.l.) hvis han/hun ikke lenger var i stand til å ha den fulle kontrollen over sin egen atferd?
Vi skjermer ikke bare beboere for andre, vi skjermer de også "for seg selv". Vi prøver å forstå hva personen hadde ønsket om han hadde vært "klar" for å si det sånn.
Og når det gjelder leger på sykehjem (sånn jevnt over): Nei - de har lite oversikt over den enkeltes situasjon. De "slukker branner" for å si det slik.
Men jeg skjønner din frustrasjon...
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden