En landsbyfølelse
Oftere enn før treffer jeg folk jeg kjenner. Jeg kjenner fler enn før og det er hyggelig å møte fler enn en å bare si hei-hei til når jeg skal en tur på posten og posten er bare 50 meter unna der jeg bor og kioskmannen kjenner meg og dette vet ikke de som snakker om hvor kjølig det er mellom folk i byen.
Selv noen av dem som selv bor i byen snakker om hvor trist det er med han som blir liggende død i en uke uten at noen merker det som om det er byen dette er typisk for.
Etter at vi holdt opp med den store og tette familien og fikk friends på tv må vi selv lage oss kontakter i verden og det er lettere i en by, flere kontaktpunkter å finne frem til.
Her som jeg bor, midt på Grünerløkka, rett under Olaf Ryes plass, hadde vi nabofest i går i bakgården, med innleid grill og håpefulle ballonger i lufta som hyggelige rester i dag.
Jeg var på åpningen av punkenostalgiutstillingen på Galleri Tonne
også. Noen blir sure av nostalgi-ordet, men det er ikke reduserende syns jeg. Det er typisk at denne delen av historien, som var et viktig kulturskille, blir hentet frem nå som tiden har gått akkurat passe lenge til at vi har makt og overskudd til å få den frem.
Turbonegerboka til Håkon Moslet beskrev også en periode,
i tillegg til bandet. Det er interessant å lese om sin egen historie.
Siden tiden har gått så lenge er det noe ekstra ved å treffe folk igjen, på Galleri Tonne var det landsbyfølelse, der er du ja, lenge siden sist. Det kommer med alderen vel, rausheten for det som var før i tida og en ny interesse for menneskene fra den gang.
Og så mister man jo kontakt med folk man like gjerne kunne holdt kontakt med og rett som det var drakk jeg øl ute på Litteraturhuset og der var det gamle kjente og nye kjente, landsby, og jeg skal få cd brent av et band jeg kan komme til å like siden jeg liker Einstürzende Neubauten, men hvilket band var det nå igjen,
husker ikke.
Jeg så Henning Hagerup på avstand med den gyngende gangen sin for det var en slags litteraturmesse der og jeg hørte på dikt
(Bård Torgersen) og rett som det var kjørte en harang med gamle folkevogner forbi, men sånt lot seg ikke få fast i kameraet mitt,
man skulle bare kikke på øyeblikket i stedet for å vase med fotoapparatet.
Så sånn var min lørdag. I dag skal jeg ikke gjøre noen ting nesten, løfte noen kilo i treningsapparatene, grave ned en blomst,
lese i den nye Radka Toneff-boka.
Selv noen av dem som selv bor i byen snakker om hvor trist det er med han som blir liggende død i en uke uten at noen merker det som om det er byen dette er typisk for.
Etter at vi holdt opp med den store og tette familien og fikk friends på tv må vi selv lage oss kontakter i verden og det er lettere i en by, flere kontaktpunkter å finne frem til.
Her som jeg bor, midt på Grünerløkka, rett under Olaf Ryes plass, hadde vi nabofest i går i bakgården, med innleid grill og håpefulle ballonger i lufta som hyggelige rester i dag.
Jeg var på åpningen av punkenostalgiutstillingen på Galleri Tonne
også. Noen blir sure av nostalgi-ordet, men det er ikke reduserende syns jeg. Det er typisk at denne delen av historien, som var et viktig kulturskille, blir hentet frem nå som tiden har gått akkurat passe lenge til at vi har makt og overskudd til å få den frem.
Turbonegerboka til Håkon Moslet beskrev også en periode,
i tillegg til bandet. Det er interessant å lese om sin egen historie.
Siden tiden har gått så lenge er det noe ekstra ved å treffe folk igjen, på Galleri Tonne var det landsbyfølelse, der er du ja, lenge siden sist. Det kommer med alderen vel, rausheten for det som var før i tida og en ny interesse for menneskene fra den gang.
Og så mister man jo kontakt med folk man like gjerne kunne holdt kontakt med og rett som det var drakk jeg øl ute på Litteraturhuset og der var det gamle kjente og nye kjente, landsby, og jeg skal få cd brent av et band jeg kan komme til å like siden jeg liker Einstürzende Neubauten, men hvilket band var det nå igjen,
husker ikke.
Jeg så Henning Hagerup på avstand med den gyngende gangen sin for det var en slags litteraturmesse der og jeg hørte på dikt
(Bård Torgersen) og rett som det var kjørte en harang med gamle folkevogner forbi, men sånt lot seg ikke få fast i kameraet mitt,
man skulle bare kikke på øyeblikket i stedet for å vase med fotoapparatet.
Så sånn var min lørdag. I dag skal jeg ikke gjøre noen ting nesten, løfte noen kilo i treningsapparatene, grave ned en blomst,
lese i den nye Radka Toneff-boka.
innlegg av fr.martinsen på
12:19
3 Kommentarer:
Nå tenker jeg at du er heldig, for selv om jeg går stadig mer ut treffer jeg stadig færre folk jeg kjenner, for jeg gjør helt andre ting enn jeg gjorde før, for ikke å snakke om hva mine gamle venner gjor, og alle miljøene jeg er i nå er helt andre enn dem jeg var i før. Og her om dagen var jeg på kafé med ei gammel venninne som endte med å si til meg: «Men du lever jo et helt annet liv nå! Jaja, la oss ta en kaffe igjen om et par år.»
Jeg hadde en lang periode der venner og bekjentskaper snevret seg inn.
Men noen dukker opp igjen etter at unger er store. Jeg syns jeg har et hav av tid etter jobb nå, det er jo tid til alt mulig.
Og så er det heldigvis kommet til nye folk også fra andre miljøer.
Men jeg savner fortsatt å se flere gamle kjente på konserter f.eks.
Jeg så også folkevognene. Jeg tok ingen bilder for kameraet lå hjemme med ikke oppladbare batterier. Jeg rakk ikke. Jeg syns ikke jeg rekker nok. At det skjer for mye. Til en viss grad en luksusfølelse. Men også en stressfølelse. Men jeg har jo ikke store barn.
Bharfot: Hvis du skifter miljøer er det vel en overgang? Jeg hadde også det for noen år siden, og de første litterat-festene/kulturkveldene da var det jo langt færre jeg kjente. Men så etter noen år kjenner man jo flere der man er nå.
Håper jeg.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden