mandag, juni 02, 2008

Venstre hjernehalvdel

En av mine favorittbloggere Drusilla postet for en stund siden en video med hjerneforskeren Jill Bolte Taylor som opplever et slag i den venstre hjernehalvdelen.

I en 18. minutters video forklarer Jill Bolte Taylor først hvordan de to hjernehalvdelene virker og så hvordan hun selv opplevde dagen da hun fikk slag, sett innenfra, med en hjerneforskers øyeblikksvis fungerende hjerne. Til slutt litt kliss, men den lille filmen på 18 minutter er interessant og fikk meg til å skjønne mer av hjernen.



(Legg merke til lyden fra publikum når hjernen kommer på podiet.)

Høyre hjernehalvdel dreier seg om dette øyeblikket. Den tar inn all informasjon om øyeblikket men trenger den venstre hjernehalvdelen for å forstå informasjonen.

Jill Taylor får slag i den venstre hjernehalvdelen. Den venstre hjernehalvdelen er den som husker og som dermed setter ting i sammenheng, fortid og fremtid. Det er den delen av hjernen jeg noen ganger skulle ønske jeg kunne bedøve. Den tenker i bilder, i språk, lineært og metodisk, plukker ut detaljer og assosierer dem med fortiden og projiserer inntrykk inn i fremtiden. Venstre del av hjernen forteller oss at vi eksisterer. Andre ganger er jeg glad for at den ser ut til å være i høygir.

Det er den venstre hjernehalvdelen Jill mistet funksjonen til da hun fikk slag. Det vil si, den kommer tilbake og så mister hun den igjen. Hun mister følelsen av hvor kroppen slutter når bare den høyre delen virker. Periodevis er det som om en fjernkontroll har slått snakket fra hjernen av og hun føler seg i ett med verden.

Men fordi den venstre hjernehalvdelen innimellom blir slått på så skjønner hun at hun har et problem og at hun må få hjelp. Og så,

“Oh my gosh! I’m having a stroke! I’m having a stroke!” And the next thing my brain says to me is, “Wow! This is so cool.
This is so cool. How many brain scientists have the opportunity to study their own brain from the inside out?”



Men så igjen er hun i la-la-land, et sted uten alt snakket vi gir oss selv om fortid og nåtid og som gjør at vi fungerer selvsagt, men det var også deilig i la-la-land beskriver Jill Taylor. Og i begynnelsen når hun forteller så er jeg et øyeblikk langt fra å være redd for slag og død og alt som kan komme. Hun føler seg lett, stress er vekk fordi sammenheng er vekk. 37 år med følelsesbaggasje er borte.
Men så kobler venstre halvdel seg på og forteller henne at hun må ta seg sammen, hun må få seg hjelp.

Så følger 45 minutter der hun er av og på med venstre hjernedel og prøver å kjenne igjen sitt eget visittkort. Hun klarer ikke å sette sammen pikslene til mening og så få slått nummeret til jobb. Øyeblikksvis er hun klar og sorterer vekk kort, øyeblikksvis får hun til å slå ett siffer til jobbnummeret. Når hun kommer frem og noen har tatt telefonen så skjønner hun at hun ikke forstår språk og idet hun prøver å snakke så skjønner hun at hun ikke kan snakke.

Og så kommer det øyeblikket der slag og død blir skummelt igjen. Hun er i ambulansen og krøller seg til en ball og får altfor for mye stimuli i høyre hjernehalvdel, lyder er høye og kaotiske og altfor mye og hun kan ikke skjelne stemmer i støyen.

Det tok henne 8 år å komme på plass igjen.

Jill Taylors side på nettet
Drusillas side på nettet, jeg skulle ønske hun skrev litt oftere.

4 Kommentarer:

Anonymous Inni sa ...

Jeg får klump i halsen ved å lese det du skriver og måten du skriver det på,fr.martinsen. Jeg opplevde noe lignende da jeg var 20 år. Mulig en annen form for traume;jeg hadde flere hjerneblødninger og ble etter ca.en måned operert. Uten å gå i så veldig mange detaljer,kan jeg bekrefte at det kjentes som å være vanvittig i perioder etterpå. Det tok mange år før jeg klarte å fungere skikkelig igjen. Og det å miste deler av barndomsminner, lærdom fra skole osv.ble vanskelig.

Jeg er svært takknemlig for at jeg fortsatt er i live. :-)

Takk for fin bloggpost!

02 juni, 2008 23:16  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk. Og jeg blir glad hvis du orker å gå i noen detaljer.

02 juni, 2008 23:32  
Anonymous Inni sa ...

Jeg har valgt - det er noe man velger - å ta det positive ut av en traumatisk opplevelse og utvikle det videre. Ikke slik at jeg mener man skal glemme,men det har vært viktig for å kunne utvikle meg og leve videre. Da kan man ikke fokusere på begrensningene som alltid vil være der,men på de mulighetene man har igjen. Det høres litt ut som floskler,men er sant.

Sitat: "Men så igjen er hun i la-la-land, et sted uten alt snakket vi gir oss selv om fortid og nåtid og som gjør at vi fungerer selvsagt, men det var også deilig i la-la-land beskriver Jill Taylor. Og i begynnelsen når hun forteller så er jeg et øyeblikk langt fra å være redd for slag og død og alt som kan komme. Hun føler seg lett, stress er vekk fordi sammenheng er vekk. 37 år med følelsesbaggasje er borte.
Men så kobler venstre halvdel seg på og forteller henne at hun må ta seg sammen, hun må få seg hjelp."


Jeg kjenner denne beskrivelsen veldig godt igjen. Selv hadde jeg sommerjobb før studiestart og jeg ble syk på jobben. Det føltes som å få en slegge i hodet og jeg husker at jeg mente jeg hylskrek. Men det gjorde jeg ikke. Lyden av stemmen var inni hodet mitt. Jeg var derfor heldig i og med at andre mennesker var tilstede og fikk meg til legevakten.
Jill Taylor sier at det også var deilig i la-la-land. Ja,slik opplevde jeg det også. Smerten forsvant etter en stund og det spredde seg en god varme inni hodet. Jeg sluttet å være redd da,husker jeg. Og i ettertid har jeg mange ganger tenkt at det å dø av hjerneblødning er en god måte å dø på.

Nå må jeg visst gi meg her. Dette ble en laaaang kommentar. :-)

03 juni, 2008 15:05  
Blogger fr.martinsen sa ...

Men den var fin.

03 juni, 2008 15:39  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start