Mer Jonathan Frantzen
Apropos det negative lyset man kan komme til å se noen i.
Og hvordan man deretter kan fortsette å tolke alt det vedkommende sier, eller skriver, i det lyset.
I forrige post jeg skrev om Jonathan Frantzen kom vi inn på Dagsavisens anmelder Anette Orre i kommentarfeltet.
Hun skriver bl.a,
Det er ikke så lett å vite hvordan man skal forholde seg til en forfatter som er så usympatisk selvutleverende i sin prosa. Som når han forteller om hvordan han sammen med sin første kone morer seg med å påpeke andre menneskers «manglende perfeksjon».
I dag kom jeg til det stedet i teksten. Jonathan Frantzen skriver,
"Hjemme i New York trodde jeg ikke noe på at vi virkelig var separert. Det var kanskje umulig for oss å bo sammen, men min kones intelligenstype forekom meg fremdeles å være den beste, hennes moralske og estetiske dømmekraft forekom meg fremdeles å være de eneste som tellet. Duften av huden og duften av håret hennes var styrkende, uerstattelige, de beste. Å klage over mennesker - deres manglende perfeksjon - hadde alltid vært en sport for oss. Jeg kunne ikke tenke meg at jeg aldri skulle kjenne lukten av henne igjen."
Er ikke dette egentlig en tekst om sorg over tapt kjærlighet og refleksjon over egen manglende perfeksjon? Det syns jeg.
"Boken preges i for stor grad av den kalde, nærmest menneskeforaktende tonen, som om forfatteren velger å kokettere med at han kan tillate seg å være politisk ukorrekt, fordi han åpenbart er så mye smartere enn de fleste av oss likevel."
Og hvordan man deretter kan fortsette å tolke alt det vedkommende sier, eller skriver, i det lyset.
I forrige post jeg skrev om Jonathan Frantzen kom vi inn på Dagsavisens anmelder Anette Orre i kommentarfeltet.
Hun skriver bl.a,
Det er ikke så lett å vite hvordan man skal forholde seg til en forfatter som er så usympatisk selvutleverende i sin prosa. Som når han forteller om hvordan han sammen med sin første kone morer seg med å påpeke andre menneskers «manglende perfeksjon».
I dag kom jeg til det stedet i teksten. Jonathan Frantzen skriver,
"Hjemme i New York trodde jeg ikke noe på at vi virkelig var separert. Det var kanskje umulig for oss å bo sammen, men min kones intelligenstype forekom meg fremdeles å være den beste, hennes moralske og estetiske dømmekraft forekom meg fremdeles å være de eneste som tellet. Duften av huden og duften av håret hennes var styrkende, uerstattelige, de beste. Å klage over mennesker - deres manglende perfeksjon - hadde alltid vært en sport for oss. Jeg kunne ikke tenke meg at jeg aldri skulle kjenne lukten av henne igjen."
Er ikke dette egentlig en tekst om sorg over tapt kjærlighet og refleksjon over egen manglende perfeksjon? Det syns jeg.
Mer Annette Orre, og mer meg
Eller er det meg selv som leser Annette Orre i et for negativt lys, fordi jeg legger for stor vekt på at hun også skriver,"Boken preges i for stor grad av den kalde, nærmest menneskeforaktende tonen, som om forfatteren velger å kokettere med at han kan tillate seg å være politisk ukorrekt, fordi han åpenbart er så mye smartere enn de fleste av oss likevel."
5 Kommentarer:
Jeg tenkte det samme. Han beskriver en sånn privat særegenhet som par har. Den der "oss mot alle de andre - vi er så bra".
Også er jeg litt mindre barmhjertig enn deg. Jeg tenkte "snakk for deg sjøl" når hun skriver at Frantzen er smartere enn oss.
Skriver hun ikke egentlig at Frantzen innbiller seg at han er så mye smartere enn oss, en ny dissing altså.
Ellers enig, det holder i massevis at Frantzen er akkurat passe smart, sånn som oss, ha ha.
Åh, kan det være en ny dissing? Jeg trodde det var ærlig ment, men jeg leste henne kanskje i et fordummende lys. Hm. Veldig komplisert med disse nyansene dine, fr m!
"åpenbart" - fordi han "åpenbart" er så mye smartere enn oss: dissing.
Nei, at hun ikke skulle mene at Frantzen er smartere enn henne, når det er så åpenbart. Det gir meg kognitiv dissonans, og jeg klarer ikke se sarkasmen.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden