17. juni hvert år
17. juni 1976 tok Diego og Suzy passbilder av seg selv. Siden den gang har de tatt bilde av seg og etter hvert 3 sønner hvert år. Og for hvert år har familien økt og sønnene har vokst.
Nå er sønnene voksne og det er tiden for dokumentasjon i år igjen.
Lever de alle? Ser noen syke ut? Har de fått barnebarn?
I dag tar de bilde.
innlegg av fr.martinsen på
18:57
12 Kommentarer:
ah - fascinerende. Noen som faktisk har gjort det jeg så mange ganger har tenkt på...
Ikke sant?
Tenk på det.
Alle de årene.
...
Du kan starte nå, med deg selv evt.
Skikkelig bra!
Syns faktisk kona ble penere igjen da perioden med småbarn var over.
Det er så mange måter å se det der på, man kan f.eks si at hun blir penere etter hvert som hun beveger seg mot vår tid.
Så banalt. Og så genialt.
Tor Åge Bringsværd skriver ett eller annet om kronologi, i boka Samtaler med svart hund. Noen om kronologi som et forsøk på å lage system og sammenheng der det ikke eksisterer?? Det må jeg få gravd frem og sett på, i lys av dette prosjektet her. Kanskje han til og med tar feil?
Grav den frem og meld tilbake.
Her fins det hvertfall et system og en sammenheng, med paret og ungene som blir født.
Jeg liker det prosjektet som en tydelighet på hva livet er satt på spissen.
Fy faen for en gave å gi barn, barnebarn og fremtidige slektninger! (Og kanskje litt av en oppvekker for familien sjøl.)
Kult!
Imponerende at de klarer å gjennomføre dette prosjektet, også over så lang tid.
Har tenkt lignende tanker selv også, men vet med meg selv at jeg ikke hadde klart å være strukturert nok.
Men som han over her sier, for en gave!
Og akkurat der har de lagt ut årets bilder!
Gravd. Og funnet. Viste seg at dret var et sitaqt fra den strålende romanen Syvsoverskens dystre frokost. Men jeg siterer her altså fra Samtaler med svart hundd, side 229:
"... Vanligvis er jeg motstander av all kronologi. Kronologi og arkivering etter alfabetet skaper en falsk trygghet og gjør oss døv for det vesentlige. Lineære bevegelser dysser oss i søvn og gjør oss fartsblinde. Vi lever våre liv 'kronologisk' - fra vugge til grav. Skulle ikke være nok? Skulle ikke det greie seg?"
... nå konkluderer riktig nok den som snakker med at han
kan gjøre et unntak, og "begynne med begynnelsen" likevel. Og som det også sies, vi lever kronologisk. Om fortellingene om våre liv også bør fortelles kronologisk, det er et annet spørsmål. Og som alle spørsmål har det sikkert mange svar?
Den fortellingen vi forteller oss selv om livet vårt, når vi er her nå, og ser på livet slik det har vært til nå, da er jo ikke det en kronologisk fortelling, men vi ser vel på det i lys av det vi vet nå. Tildels.
Og når vi forteller hverandre om noe i livet så løser vi ofte opp kronologien da også, vi begynner gjerne med slutten - gjør vi ikke - men hvordan sakene står nå, og så vender vi kanskje tilbake til kronologien.
Jeg blir igrunnen redd folk som har veldig mye mer enn meg ordnet i årstall og på en tidsakse. Jeg kan ikke si hva jeg gjorde i 2001, eller hvor mange år jeg har hatt den jobben jeg har, uten å ta utgangspunkt i et par store hendelser i livet (f.eks det året ungen min ble født) og så organsierer jeg tankegangen rundt det.
Men noe kronologi er jo greit.
Bare det ikke blir så rigid.
Det er en grei ting å støtte seg til.
Jeg ble skuffet da jeg oppdaget hvor lite anderledes skolebøkene er nå i forhold til da jeg var barn.
F.eks lærer 5.klassingene alle fylkene og så næringsveiene i de fylkene. Det er sånn sjk, sjk, landet opp i bokser. Hvilken unge er det som forholder seg til en størrelse som fylke?
Eller Afrika, det ble delt opp i alle land og så en tidsakse, der de skulle lære seg landets nyere historie etter tidsaksen: skill Angola og Botswana og alle på tid og politikk.
Helt absurd.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden