Fra William til Laurie til Bowery 222
- Get this assholes out of here, sa Patti Smith i munnviken til en venn mens Tom Dicillo filmet henne til Burroughs-filmen på slutten av 70-tallet. Tom Dicillo, filmens fotograf, snakket før ny-visningen i Anthology film Archives i New York i går.
Jeg likte ham, han utstrålte en form for ærlighet. Han la ikke skjul på at de var unge og umodne, han fortalte at han ved en tilfeldighet satt og ventet sammen med William Burrouhgs i to timer, og det han brukte de to timene til, til egen oppgitthet nå, var å fortelle Burroughs om det vanskelige forholdet han hadde til faren sin.
Tom Dicillo sa at siden han var den som sto nærmest Patti Smith mens han filmet, var det han som hørte hva hun sa. Howard Brookner, som hadde regien hørte det ikke, og Tom Dicillo fortalte ham det aldri. Vel, Patti Smith var også ganske ung på den tiden. Howard Brookner døde av aids i 1989.
I videoen under, som ble lagd for å skaffe penger til oppussingen av filmen, ser du tidseffektivt hva slags film dette er og hva som har skjedd med den siden. Den ble omsider digitalisert, men både bildene og lyden er ganske råtten. Jeg blir lett plaget av lyd som er tatt opp med stor avstand mellom mikrofon og munn. Det er det i denne filmen. I tillegg ser både Burroughs og Ginsberg ut til å være mumlere. Hvor blir det av artikulasjonen? Langt nedi flaska og alskens pulver antakelig, langt nedi kulheten muligens. I tillegg har vi min dårlige engelsk, nå i New York for å forbedre på engelsk-kurs.
Uansett. Jeg syntes tydelig jeg så en ung Laurie Anderson i bakgrunnen på et av opptakene, hjem og google. Jovisst, svært troverdig. Hun lagde dobbelt-lp-en You're the Guy I Want to Share My Money With, sammen med William Burroughs og John Giorno, like før hun ble kjent for oss i Europa. På den plata viste det seg, er et av mine gamle favorittkutt Born, never asked. Den kom med på LP-en Big Science også på begynnelsen av 80-tallet.
John Giorno er forresten mannen som overtok huset Burroughs bodde i på Bowery da Burroughs døde i 1997. John Giornio eier det fortsatt, jeg tok bilde av det en tidligere New York-tur-gang. Det var interessant å få sett det inni nå i den nyoppussede dokumentarfilmen.
Jeg likte ham, han utstrålte en form for ærlighet. Han la ikke skjul på at de var unge og umodne, han fortalte at han ved en tilfeldighet satt og ventet sammen med William Burrouhgs i to timer, og det han brukte de to timene til, til egen oppgitthet nå, var å fortelle Burroughs om det vanskelige forholdet han hadde til faren sin.
Tom Dicillo sa at siden han var den som sto nærmest Patti Smith mens han filmet, var det han som hørte hva hun sa. Howard Brookner, som hadde regien hørte det ikke, og Tom Dicillo fortalte ham det aldri. Vel, Patti Smith var også ganske ung på den tiden. Howard Brookner døde av aids i 1989.
I videoen under, som ble lagd for å skaffe penger til oppussingen av filmen, ser du tidseffektivt hva slags film dette er og hva som har skjedd med den siden. Den ble omsider digitalisert, men både bildene og lyden er ganske råtten. Jeg blir lett plaget av lyd som er tatt opp med stor avstand mellom mikrofon og munn. Det er det i denne filmen. I tillegg ser både Burroughs og Ginsberg ut til å være mumlere. Hvor blir det av artikulasjonen? Langt nedi flaska og alskens pulver antakelig, langt nedi kulheten muligens. I tillegg har vi min dårlige engelsk, nå i New York for å forbedre på engelsk-kurs.
Uansett. Jeg syntes tydelig jeg så en ung Laurie Anderson i bakgrunnen på et av opptakene, hjem og google. Jovisst, svært troverdig. Hun lagde dobbelt-lp-en You're the Guy I Want to Share My Money With, sammen med William Burroughs og John Giorno, like før hun ble kjent for oss i Europa. På den plata viste det seg, er et av mine gamle favorittkutt Born, never asked. Den kom med på LP-en Big Science også på begynnelsen av 80-tallet.
John Giorno er forresten mannen som overtok huset Burroughs bodde i på Bowery da Burroughs døde i 1997. John Giornio eier det fortsatt, jeg tok bilde av det en tidligere New York-tur-gang. Det var interessant å få sett det inni nå i den nyoppussede dokumentarfilmen.
innlegg av fr.martinsen på
20:52
1 Kommentarer:
Noen dager senere så jeg Jim Jarmusch introdusere samme film, og han sa: Hvis dere ikke forstår hva de sier er det for det meste min skyld. Han virket ikke overveldende fornøyd over lydkvaliteten.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden