Svart på hvitt og hardt
I morra skal jeg til legen. Jeg vet hovedkonklusjonen av møtet: Behandlingen (som ikke er helt ferdig) har gått godt. Jeg vet det allerede, for den gamle veteranen av en lege på lymfekreftavdelingen som ga meg visittkortet sitt i vinter i tilfelle det skulle være noe, så kunne jeg ringe, - den legen gikk og så på bildene mine og diskuterte dem med andre utenom det mer effektive tursystemet, fordi jeg sendte ham en e-post om noe jeg var bekymret over. Dette er også norsk helsevesen.
Det er likevel nok på lappen for et møte på femten minutter. Det fins noe øverst i magen min som antakelig ikke er farlig, men som likevel er nevnt, noe vi skal bli enige om, skal de undersøke eller skal vi vente. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skal være med å bestemme akkurat dette.
Men det er ikke det. Det som uroer meg er det jeg ikke vet om jeg kan spørre om, eller hvordan jeg skal spørre om de tingene. For hvilke svar tør jeg høre? Hva kan jeg vente meg nå, er spørsmålet, med underkategorier, - ulike forløp dukker opp når jeg bretter sammen håndklær, mens jeg ler over en øl med kolleger. Jeg tør ikke få svar i prosent eller de andre tallene og skjemaene som fins. Jeg har sett dem. Jeg vet at tall er en statistikk, det går ikke % med meg, det går - eller |. Tall med % bak er et grafisk uttrykk, tegn jeg kan se for meg, svart på hvitt og hardt.
Når jeg ikke vet hvordan jeg skal spørre, hvordan skal da legen kunne si de riktige tingene. Og likevel, nesten hver gang går de samtalene godt. 15 minutter, 15 ganger 60 sekunder, oftest med et fremmed menneske, vi hilser og vi snakker. Begge har noe på lappen som skal frem. Vi finner oftest en tone som passer. En dag håper jeg å få bokstavene frem som kan forklare hva som går godt. Jeg ser frustrasjonene folk skriver om når kommunikasjonen mellom legen og pasienten går til bunns. Det merkelige er alle de gangene det ikke gjør det.
Det er likevel nok på lappen for et møte på femten minutter. Det fins noe øverst i magen min som antakelig ikke er farlig, men som likevel er nevnt, noe vi skal bli enige om, skal de undersøke eller skal vi vente. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skal være med å bestemme akkurat dette.
Men det er ikke det. Det som uroer meg er det jeg ikke vet om jeg kan spørre om, eller hvordan jeg skal spørre om de tingene. For hvilke svar tør jeg høre? Hva kan jeg vente meg nå, er spørsmålet, med underkategorier, - ulike forløp dukker opp når jeg bretter sammen håndklær, mens jeg ler over en øl med kolleger. Jeg tør ikke få svar i prosent eller de andre tallene og skjemaene som fins. Jeg har sett dem. Jeg vet at tall er en statistikk, det går ikke % med meg, det går - eller |. Tall med % bak er et grafisk uttrykk, tegn jeg kan se for meg, svart på hvitt og hardt.
Når jeg ikke vet hvordan jeg skal spørre, hvordan skal da legen kunne si de riktige tingene. Og likevel, nesten hver gang går de samtalene godt. 15 minutter, 15 ganger 60 sekunder, oftest med et fremmed menneske, vi hilser og vi snakker. Begge har noe på lappen som skal frem. Vi finner oftest en tone som passer. En dag håper jeg å få bokstavene frem som kan forklare hva som går godt. Jeg ser frustrasjonene folk skriver om når kommunikasjonen mellom legen og pasienten går til bunns. Det merkelige er alle de gangene det ikke gjør det.
innlegg av fr.martinsen på
22:07
4 Kommentarer:
Du skriver slik at jeg kommer litt inn i følelsen du beskriver. Du skriver bra, altså. Teksten din inneholder så mye.
Hvis du snakker like tydelig som du skriver, er vel det en viktig grunn til at møtene går godt.
_nora
Takk for det. Det er fint å høre, for det er det jeg forsøker å få til. At andre skal få en sjanse til å få tak i noen biter av hvordan akkurat denne situasjonen kan kjennes ut.
Det må være mer enn tydeligheten som gjør at møtene går bra, det er noe med alt det vi sier til hverandre mellom linjene.
Hvis tydelig var tilfredsstillende så kunne jeg jo bare sagt til legen at jeg vil du skal si noe uten å bruke tall. Men jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det, og jeg finner ikke helt ut hvorfor jeg ikke vil det.
Jeg har aldri vært alvorlig syk, men jeg har hatt nær familie som har vært det. Det er trøblete det der, når legen vil ha med pasienten på avgjørelser. Jeg har vært med på det selv i forbindelse med fødsel, og jeg likte det ikke. Jeg ble litt usikker, - litt sånn: Ikke spør meg, - er det ikke du som er eksperten. Fortell meg hva som er best. En jeg kjenner ba legen velge det han ville valgt for sin egen datter , - forutsatt at han var glad i henne :-)
Men legene er jo heller ikke magikere, - og noen ganger er det flere fornuftige måter å gripe sykdommen.
Lykke til med samtalen!
Jeg tenkte på deg i dag. Håper det gikk bra, at du fikk spurt og fikk svar på den måten du håpet.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden