Jeg leser og leser

Jeg legger bøkene inn på Pinterest for å ha dem der, en liste, en mulig kommunikasjon med andre. Kortformatene på nettet tar over for mye av det som ble blogging tidligere, Twitter, Instagramog altså Pinterest. Samtalene foregår oftere på Facebook, der er det mer respons. Og slik kunne bloggingen gå helt over, men nei. Jeg vil ikke det. Jeg trenger akkurat dette stedet til å resonnere med meg selv, og til å ta tilbake noe som kjennes som enda mer mitt, et språk jeg kan bestemme mer over, regler jeg kan bryte hvis jeg vil.

I dag leste jeg Linnéa Myhre. Jeg syns det er synd at hun ikke har arbeidet mer med språket sitt. For meg virker det sånn, at hun bruker de ordene som ligger rett foran henne: vedkommende, nokså, fordra - ord som kanskje er fremmede for henne også, når hun snakker og tenker. Men jeg syns uansett det er interessant å lese det hun skriver om hvordan tomheten tar hovedpersonen i boka. Jeg blir litt rørt over at hun bestemte seg for å dele hvordan man kan tenke i en depresjon og spiseforstyrrelse.

Ett avsnitt likte jeg godt, fordi jeg kjenner meg igjen i følelsen.

"Smarte mennesker bruker så mange ord for å gjøre seg forstått. Man henvender seg på den måten kun til leserne som allerede er smarte, og som ennå kan huske starten på en fem linjer lang setning ved setningens slutt. Derfor hopper jeg over tankereferatene og går til avsnittene hvor det finnes handling. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å lære, men jeg har innsett at jeg verken kommer til å forstå eller huske noe av det. Jeg husker for eksempel ikke hvor Tyskland ligger, selv om jeg har visst det veldig mange ganger."

Kanskje Linnea Myhre var sliten i hodet og ikke orket å jobbe mer med språket, kanskje hun ville bli ferdig med akkurat det hun holdt på med, en følelse jeg også kan kjenne meg igjen i.

Jeg er ofte sliten i hodet selv. Derfor hopper jeg over det halvparten av meg syns jeg burde: skrive noe ordentlig om det jeg leser og opplever. Den andre halvparten av meg sender heller tankene til kortformatene på nettet. Jeg nøyer meg med å si at jeg bestilte Yahya Hassan på dansk, anbefaler den. Les heller Aftenposten for førstehjelp om hvem dette er.

For det jeg også ville tipse om er bokprogrammet som handler om Yahya Hassan, som jeg likte å se. Og den debatten som har gått i Danmark om den voksne sosialarbeideren han hadde et forhold til (som mistet jobben). Hun skrev selv en bok, i anmeldelsen ligger lenke til en artikkel som ber folk tenke over hvordan reaksjonene på forholdet ville sett ut hvis den eldste var mann.

Yahya Hassan har arbeidet med språket sitt. Og det utvikler seg gjennom boka.