Å våkne

Jeg sto opp tidlig i morres og begynte å drikke 2.5 dl vann hvert kvarter fra klokka 07.00. Etterpå var jeg på vei hjem til meg selv med kontrastvæsken i kroppen, den er her ennå. Mens drosjen nærmet seg hjemme, sa jeg: Hold an, til sjåføren og fikk ham til å stanse på et frokoststed øverst i Markveien.

Når ukebladene skriver om det, liker jeg det ikke. Det er ikke fordi jeg fortjener det, jeg fortjener forsåvidt alltid en hyggelig frokost. Alle fortjener god frokost, ikke alle får det. Frokost er godt hjemme, hverdagsfrokost også, ikke alle får det heller. Så det er ikke fordi jeg fortjener det akkurat. Det er ikke fordi jeg skal treate myself heller. Jeg kan ikke noe med noen av ukeblad-ordene.

Så hva var det da?

Det var kanskje bare at jeg var våken. Jeg sov godt i natt. Man våkner av å snakke med en mann i hvit uniform som leter etter en god åre til å stikke inn det som skal la kontrastvæsken strømme inn i meg slik at den ganske gode konjakkaktige følelsen sprer seg i kroppen, ned til blæra, hvorfor stopper det der. Man våkner ekstra opp av det vi holder på med, den hvite mannen og jeg, det vi skal. Hvordan det ser ut inni meg for tiden vet jeg ikke før om mange dager. Men på vei hjemover i drosjen..

...sa jeg: Hold an!

La oss stanse på Liebling, jeg vil spise en frokost jeg ikke vet hvordan kommer til å se ut. Jeg vil sette meg ned på et sted jeg ikke har sittet før, og se på noen nye mennesker, se på noen fremmede bilder på veggen.

Jeg vil våkne enda mer!

Jeg orket å våkne mer, fordi jeg allerede var godt våken. Jeg spiste frokosten min og drakk en kopp kaffe til. Jeg kom på at nå kan jeg rusle bort til den poshe frisøren på hjørnet. Selv om jeg ser tufs ut, deler av kroppen min, området der jeg er strålet, ser gammelt ut på en annen måte enn før, huden er blitt stivere der, den er bare rar, fremmed. Men i dag var jeg så våken at jeg kunne gått med hatt.

Hos frisøren har de blader, jeg liker å se på uvante snitt, sjeldne fargekombinasjoner. Bladet spurte hva som er gøy med tabuer. Jeg tenkte på det. Det er forfriskende med tabuer, å nevne dem. Jeg våkner opp av å snakke om tabuer. Eller hvis hjernen din blir svimmel av å tenke på definisjonen av tabu, hva mener hun, hvilke tabuer fins, vet hun egentlig hva tabu er? Svaret på det er sikkert: Nei. Jeg kan moderere meg: Å nevne det ukonvensjonelle virker forfriskende på meg. Å snakke om været er en transportetappe til å snakke om det ukonvensjonelle, eller noe annet som pumper en ekstradose adrenalin opp i hjernen, noen nye ordkombinasjoner, eller rett på hva som er viktig i livet. Å snakke om været kan også være en lovnad om at en annen gang kan vi snakke om noe annet enn været.

Å være våken gjør at man (jeg) er i stand til å ta inn nye inntrykk som gjør en (meg) enda våknere. Jeg holder meg i luftige delen av tilværelsen, etterpå gikk jeg i kjolebutikk, etterpå gikk jeg hjem og friserte øyenbrynene.