Slette meg på Facebook? Slett ikke!
Annie Dahr Nygaards har slettet seg på Facebook og skriver i en kronikk i Morgenbladet blant annet:
De vennene jeg ikke ser ofte nok til at det er uinteressant å kommunisere på Facebook har jeg heller ingen interesse av å kommunisere med. Mennesker kommer, mennesker går, livets elv renner gjennom et landskap i kontinuerlig forandring. Og denne forandringen går jeg glipp av om jeg insisterer på å konservere nåtiden og samle på fortiden
Jeg risikerer å gå glipp av nyttårsfesten, hvis arrangørene glemmer å invitere meg over telefon. Men da var det kanskje ikke så viktig for dem å invitere meg uansett.
Jeg hører ofte liknende argumenter og forbauses over hvor mange som ikke ser potensialet i at de ulike kommunikasjonsredskapene vi har, gjør at vi kommuniserer anderledes og med andre enn de vi ellers gjør. Jeg forbauses også over at så mange tilsynelatende mener vi bør nøyes med å kommunisere med våre nærmeste.
For en tid tilbake så jeg en dokumentarfilm på nett-tv på NRK og den minnet meg om en dokumentarfilm en gammel kollega av meg lagde for mange år siden. Det er sikkert ti år siden vi jobbet sammen og det er lenge siden sist jeg støtte på henne i Markveien. Jeg ville aldri ringt henne om dette, men hun ligger i Facebook-lista mi og jeg sendte henne en melding med en lenke til filmen, og skrev: Hei, denne minnet meg om din film. Jeg sender den til deg i tilfelle du ikke er oppmerksom på den.
Hun svarte noen uker senere, på onsdag. Og da tipset hun meg samtidig om en kortfilm som går på Ringen denne måneden som hun trodde jeg kunne ha interesse av. Det hadde jeg. Jeg så den i går, (anbefales virkelig tross irritasjonsmomenter).
Det må vi vel kalle lavterskel kommunikasjon, men jeg hadde nok ikke sett filmen hadde det ikke vært for Facebook. Den digitale adressebokfunksjonen som Facebook har er suveren. Det er vanskelig å finne folks gjeldene epostadresse og man gidder ikke alltid bruke andre kommunikasjonsformer for å nå noen. Det innebærer jo ikke at mer-kommunikasjonen som Facebook gir er verdiløs.
Facebook er også skyld i at jeg var på boklansering på Internasjonalen like etter. Linn Strømsborg kom inn på Facebooklista mi for lenge siden, i utgangspunktet fordi hun er en venn av min datter. Mange arrangementer inviterer man alle på lista si til. Og ja, det er selvsagt flere enn de man ville ringt og invitert på nyttårsfest. Det er jo supert! Og det var finfint å være på boklansering og høre opplesninger og ta seg en ringdans etterpå.
Det var bare det, for øyeblikket.
De vennene jeg ikke ser ofte nok til at det er uinteressant å kommunisere på Facebook har jeg heller ingen interesse av å kommunisere med. Mennesker kommer, mennesker går, livets elv renner gjennom et landskap i kontinuerlig forandring. Og denne forandringen går jeg glipp av om jeg insisterer på å konservere nåtiden og samle på fortiden
Jeg risikerer å gå glipp av nyttårsfesten, hvis arrangørene glemmer å invitere meg over telefon. Men da var det kanskje ikke så viktig for dem å invitere meg uansett.
Jeg hører ofte liknende argumenter og forbauses over hvor mange som ikke ser potensialet i at de ulike kommunikasjonsredskapene vi har, gjør at vi kommuniserer anderledes og med andre enn de vi ellers gjør. Jeg forbauses også over at så mange tilsynelatende mener vi bør nøyes med å kommunisere med våre nærmeste.
For en tid tilbake så jeg en dokumentarfilm på nett-tv på NRK og den minnet meg om en dokumentarfilm en gammel kollega av meg lagde for mange år siden. Det er sikkert ti år siden vi jobbet sammen og det er lenge siden sist jeg støtte på henne i Markveien. Jeg ville aldri ringt henne om dette, men hun ligger i Facebook-lista mi og jeg sendte henne en melding med en lenke til filmen, og skrev: Hei, denne minnet meg om din film. Jeg sender den til deg i tilfelle du ikke er oppmerksom på den.
Hun svarte noen uker senere, på onsdag. Og da tipset hun meg samtidig om en kortfilm som går på Ringen denne måneden som hun trodde jeg kunne ha interesse av. Det hadde jeg. Jeg så den i går, (anbefales virkelig tross irritasjonsmomenter).
Det må vi vel kalle lavterskel kommunikasjon, men jeg hadde nok ikke sett filmen hadde det ikke vært for Facebook. Den digitale adressebokfunksjonen som Facebook har er suveren. Det er vanskelig å finne folks gjeldene epostadresse og man gidder ikke alltid bruke andre kommunikasjonsformer for å nå noen. Det innebærer jo ikke at mer-kommunikasjonen som Facebook gir er verdiløs.
Facebook er også skyld i at jeg var på boklansering på Internasjonalen like etter. Linn Strømsborg kom inn på Facebooklista mi for lenge siden, i utgangspunktet fordi hun er en venn av min datter. Mange arrangementer inviterer man alle på lista si til. Og ja, det er selvsagt flere enn de man ville ringt og invitert på nyttårsfest. Det er jo supert! Og det var finfint å være på boklansering og høre opplesninger og ta seg en ringdans etterpå.
Det var bare det, for øyeblikket.
innlegg av fr.martinsen på
13:30
9 Kommentarer:
"Det er vanskelig å finne folks gjeldene epostadresse og man gidder ikke alltid bruke andre kommunikasjonsformer for å nå noen."
Snakk for deg sjøl, Martinsen. Kan ikke se at du her generaliserer noe mindre enn kronikkforfatteren fra Morgenbladet. Hver sin lyst.
Men Eirik, - det handler om denne lave terskelen. Jeg har det som fr.martinsen. Når det er viktig eller handler om folk jeg kjenner, gidder jeg selvfølgelig finnne e-postadressen, ringe eller anstrenge meg for å få tak i folk,- akkurat som jeg gjorde i tiden før Facebook fantes. Det ville jeg tro fr.martinsen også gjør. Jeg forstår ikke hvorfor du tolket bloggeren her så negativt. Dette er da ikke generalisering, men mer en undring og et innspill om hvorfor hun har det annerledes med Facebook enn denne Nygaard.
For meg er det fantastiske med Facebook nettopp den lave terskelen hun kommenterer. Folk jeg ellers ikke omgås så mye, tipser meg om tekster i aviser eller på andre sosiale medier, og jeg får tips om filmer, bøker og musikk jeg ellers ikke ville møtt. Og så er det all den andre kontakten. Min mor, som er redd hun ringer barnebarna i overkant ofte, får litt informasjon bare ved å kikke innom Face. Vi hiver ut forespørsler om alt fra lån av redningsvest til hjelp med hundepass (Nå senest var det noen som trengte en smoking.), og får umiddelbart svar, fordi kontaktflaten er så enorm, og mange av oss er innom minst en gang hver dag. Mine halvsøsken som jeg aldri har truffet tok plutselig kontakt over Facebook. Kunne de ikke ringt eller skrevet? Terskelen var for høy til det, fortalte de meg. På Facebook kunne de sende ut et lite signal, og så var det opp til meg å svare uten at det ble leit for noen om jeg ikke ønsket kontakt. Lavterskel, med andre ord.
A D Nygaard må gjerne slette seg på Facebook og fortelle om sin skepsis, og vi andre må kunne debattere det. Det går an å komme med mange motforestillinger mot Facebook og andre sosiale medier, men jeg undret meg også over akkurat denne.
TAKK
Nå har egentlig Hege sagt det meste, men hey Eirik Newth, overraskende ergelig syns jeg.
Gidder. Vel, gidder var et raskt og litt upresist begrep, men ikke så verst nært det jeg mente likevel.
Var det en invitasjon til nyttårsaften det var snakk om ville jeg selvsagt anstrengt meg, ringt opp til og med. Men kommunikasjonen vi har med hverandre er jo et finmasket system. La oss si at jeg trodde jeg hadde en lenke som jeg trodde ville interessere deg Newth, jeg hadde lett funnet epostadressen din og kunne godt kommet til å sende deg den. Men jeg ville aldri ringt deg for å høre hvilken adresse du brukte for tiden. Det ville rett og slett vært et pussig sosialt signal. Med mindre det nå virkelig var en så gullkantet lenke at jeg var helt sikker på at livet ditt ikke ble det samme uten.
Og det er faktisk ikke så lett å finne riktig epostadresse til mennesker som det er til den som har en virksom blogg med kontaktinformasjon. Hvis man ikke vet hvor folk jobber.
Jeg syns Facebook er en flott adresseliste å ha.
Jeg hadde en hyggelig formiddag med Martinsen i sommer som jeg aldri ville hatt om det ikke var for Facebook. Vi kjenner hverandre men ikke så nært at vi ringes. Ikke nå for tiden i hvert fall. Så takk for den, Facebook (og Martinsen).
Folk kommer og går i livet og noen kommer tilbake igjen, kanskje på en annen måte enn man kjente dem før. Slikt er Facebook fint til.
Og det er også fint til den lette kontakten med folk man ser i dagliglivet men ikke så tett. Landsbykontakt.
Det er jo sant, dumt for de som overser det: Det er ikke alltid at de man ble borte fra ikke kan komme tilbake på nesten samme måte eller på en litt annen, men også god måte.
Livet er for mangfoldig til å kjøre enkle regler.
Og hei igjen marianne, plutselig treffes vi i en åpen kjøttlørdag. Jeg gleder meg til en lang og rolig fest for smaksløkene til våren eller sommeren.
Dette likte jeg og jeg er så enig. Jeg kom meg på forfatternes julemarked en søndag før jul takket være facebook, og fikk kjøpt gode og billige signerte bøker i julegaver til alle. I en hyggelig atmosfære med hvitivin på Litteraturhuset istedenfor å stå i kø på Platekompaniet på Oslo city slik jeg opprinnelig hadde planlagt den dagen.
Facebook har også hjulpet meg å finne igjen ungdomsvenninna mi fra søttiårene da familien vår bodde i England. Nå har jeg sett at hun har det bra, og jeg fikk et blikk inn i bryllupet til datteren hennes i sommer. Det er en positiv og hyggelig kontakt som verken erstatter eller stjeler tid fra de vennene jeg møter i det virkelige liv.
Jeg er så enig. Og Facebook må man ta for det det er. Det er så mange jeg vet om som er redd for det. Eller som syns at man i sin posisjon ikke kan bli sett på Facebook for det kan brukes mot personen. Ikke bli venn med folk du ikke vil skal se bildene dine eller oppdateringer, eller enda bedre, ikke legg ut noe?!
Man kan jo styre bruken som man vil. Jeg var på kurs om sosiale medier, og der ble noen litt forskrekket over at jeg har åpen facebookprofil: Men hvordan kan du legge ut bilder da?
Vel, jeg legger jo bare ut ting alle kan se, evt. i en lukket gruppe.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden