En overraskende følelse

Jeg skrev om fremmede følelser, at det jeg tenker på som voksne følelser av å ville ha kontroll, undersøke selv, kritisk sans, at de følelsene legger seg til side og jeg legger meg i hendene på andres gode ekspertise som var jeg et barn, slik føles det. Det er merkelig nok en god følelse.

Det fins andre følelser om den kontrollen jeg ikke har som ikke er noe gode. Noen av dem er nok lett å forstå, selv om det meste ser anderledes ut når øyet kommer tettere på. Det er ikke alt som blir penere, noe blir bare uklart og murrer. Men jeg vil fortelle om de følelsene som har vært en overraskelse for meg. Mange følelser er ikke en overraskelse.

Hver morgen drar jeg til Radiumhospitalet for å legge meg i en maske på en benk for å ta imot stråler i lymfekjertlene i kjeveområdet. Masken er lagd av plast og den er perforert med hull omtrent som de en hullmaskin lager. Da de lagde den var materialet mykt som voks fordi plastplaten var varmet opp. Platen ble lagt over ansiktet, hodet, hals og skuldre og formet etter min form. Masken er trang, det er poenget. Øynene kan bare se rett opp, munnen er knørvet sammen, jeg har ikke turt å sjekke om jeg faktisk kan si noe.

Jeg spennes fast til benken i masken, slik at jeg ligger i nøyaktig lik posisjon hver gang, slik at strålene treffer meg etter planen. De første gangene var hvert øyeblikk inne i masken en prøvelse. Jeg klarte ikke bevege tankene vekk fra spørsmålene: Kan jeg puste? Ja, jeg kan puste. Kan jeg svelge? Ja, jeg kan svelge men det er vanskelig. I øyeblikket etter at jeg hadde gjort en svelging, spurte kroppen: Kan jeg svelge nå også? Hjemme i sengen min la jeg merke til hvor sjelden jeg svelger med mindre jeg tenker på å svelge.

Men selv om jeg skjønte at trikset var å koble tankene til noe annet, var det ikke mulig for meg å flytte dem bort fra halsen. Jeg utstyrte meg med planer om avslapningsøvelsene jeg kan, og senere en plan om å gå gjennom alle rom i hus jeg har bodd i. Jeg lå på benken og flyttet meg forsøksvis til den første stua jeg kan huske. I samme øyeblikk som jeg så den stua for meg, overstyrte et fremmed sted i hjernen meg, kastet tanken om stua vekk, drylte den i veggen som var den en sint trassunge som ble budt en leke den ikke ville ha. I neste sekund sa hjernen NA NA NA NA, en repeterende hurtig rytme med de to bokstavene. Etter litt tok et refreng fra en sang jeg hørte samme morgen over og jeg tenkte, hva var det. Hvilket grunnleggende sted i hjernen hilste jeg på nå, var det hodedunkerens sted.

Etter tre ganger i masken, da jeg skulle flyttes fra de forberedende værelsene til selve behandlingsrommet skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg snakket med sykehuset, økte dosen av beroligende, jeg hilste på behandlerne mine, ble kjent med alarmknappen og cd-spilleren de har.

Nå fungerer det godt. Det hjalp også å lære seg å senke strupehodet en liten millimeter slik det ikke kom trykk på det. Jeg ligger med alarmknappen i hånda, jeg hører på cd-plata jeg har med, lett kvikk pop med ulike artister i korte sanger og jeg teller antall strålinger (11) med fingrene. Slik er jeg beskjeftiget.

Når den svære stråleklokka har gått runden på begge sider av halsen, og igjen beveger seg opp fra gulvet og kommer durende inn i synsfeltet mitt ganske tett på til den dekker hele, så har jeg et sci-fi-øyeblikk: Der Hugh Grant er på kino i Notting Hill og ser Julia Roberts i filmen i filmen, hun går i hvite klær i en hvit tunnel og det likner ikke der jeg ligger i det hele tatt, men jeg har ikke sett noen ordentlige sci-fi-filmer heller.

Da vet jeg at i neste øyeblikk kommer to operatører inn og knipser meg ut av maska.

I dag lånte jeg maska med meg ut på gangen etter behandling og tok et bilde av den.

I morgen er siste strålingsdag. Bivirkningene kommer til å øke på ei drøy uke. Noen av dem blir raskt borte etterpå, noen varer i måneder, noen blir permanente. Jeg skal holde hvile/væske/luft-regimet i to-tre uker til. Strålene fortsetter å virke helbredende/ødeleggende i kroppen i seks uker fremover. Et foreløpig resultat får jeg på seinvinteren en gang.