torsdag, april 12, 2012

Når noen blir borte

De siste dagene har det gått ut informasjon på Facebook, Twitter og Underskog om en, såvidt vi som ikke kjenner ham vet, frisk mann i 30-årene som forlot leiligheten og mobilen sin for en uke siden og som ikke har brukt bankkortet sitt siden. De nærmeste er bekymret, vettskremte kan man tenke seg, politiet varslet.

Jeg håper det er bra med ham

Jeg leser informasjonen som spres med ubehag, selv om det er familien som ber om hjelp. Jeg tenker at den savnede kan være død, ingen plakat kan hjelpe.

Men den savnede kan også være forsvunnet frivillig, ubetenksomt eller i en krise, i alle fall. Forsvunnet, med et ønske om å komme tilbake. Da kommer du tilbake til en utvidet bekjentsskapskrets som har engasjert seg i bekymring, som er glade, men som også antakelig venter et svar. Ved internettbildet ditt hefter det en forsvinning fremtidige nettsøkere kan stusse på.

Hvor stor er egentlig sjansen for at all informasjonen som spres i en slik situasjon er det som lager en lykkelig slutt på historien?

7 Kommentarer:

Blogger Undre sa ...

Dette er kloke ord!

En annen ting jeg har tenkt på er at velvilligheta på Fb fort kan brukes til å ta hevn. Hva om en voldelig ektemake setter i gang en aksjon for å finne igjen kona som endelig har greid å komme seg unna? Får du bildet ditt smurt utover sosiale medier-veven er det ikke enkelt å gjemme seg - og slike aksjoner går gjerne fryktelig fort. Den siste aksjonen nå har jo i skrivende stund over 10 000 deltakere og inviterte. I tillegg har du alle oss rundt som får det med som statusoppdateringer i diverse medier.

12 april, 2012 23:34  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nettopp. Det er jo ikke slik at hver enkelt som sprer dette i god mening sjekker opphavskilden (selv om det altså ikke er noen grunn til å tvile på dem i denne saken).

Her som ofte ellers er man avhengig av at de nærmeste gjør valg man selv er bekvem med i ettertid.

Og at de nærmeste har oversikt nok til å gjøre et godt valg i en desperat situasjon. I øyeblikket vil jeg tro det er lett å ty til alle virkemidler man kan feste håp til.

Jeg vet ikke riktig hvilke vurderinger politiet gjør i slike situasjoner, når de går fra å registrere til å etterlyse.

12 april, 2012 23:55  
Blogger Undre sa ...

Jeg kjenner heller ikke til hva politiet gjør i slike saker, men jeg antar at de har en eller annen standard "tidssperre" før de går ut med etterlysning med mindre det er snakk om barn, sjuke eller man har veldig god grunn til å tro at noe kriminelt har skjedd.

En del av de aksjonene som har vært har jo vært etter mennesker som også har blitt etterlyst av politiet. Sjøl om jeg selvsagt skjønner at ryggmargsrefleksen til pårørende er å søke fort NÅ, og jeg helt sikkert kunne ha reagert likt sjøl i en liknende situasjon, så trenger vi så absolutt en bevisstgjøring og debatt rundt fenomenet. En av de tinga som er ganske enkle å gjøre er å se om det finnes en lenke til en etterlysning fra politiet på Fb-sida. Om politiet ikke har laget noen etterlysning så er det god grunn til å tenke seg om en ekstra gang før man deler.

13 april, 2012 00:11  
Blogger Katrine sa ...

Har du lest En ettermiddag om høsten av Mirjam Kristensen? Den beskriver så godt hun som er igjen når en bare forsvinner

20 april, 2012 14:40  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg har lest den.Jeg husker den bare litt. Hun gikk rundt i New York og kom seg ikke til noe? (sikkert en fryktelig bekrivelse av boken, sorry evt.) Jeg glemmer bøker så lett, leser, glemmer, leser, glemmer.

21 april, 2012 10:33  
Blogger Undre sa ...

Og da har det skjedd:

"Allmänheten hjälper förövare att hitta sina offer via nätet"

http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=93&artikel=5433798

07 februar, 2013 18:38  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk.

09 februar, 2013 21:52  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden