søndag, april 15, 2012

Akkurat nå 91

Når kroppen reagerer spontant

Ingen refleksjon eller enkle sikkerhetstanker på plass hos meg nå nettopp.

Jeg ropte Hallo? hvem er på vei opp trappa mi inne i leiligheten og jeg ser en flik av en jakke i bevegelse og i stedet for å gjøre noe som likner på noe jeg ville anbefalt en annen å gjøre, eksploderer kroppen i angrep som forsvar og jeg løper mot den svarte jakken, nedover trappa, nøler et sekund før jeg sparker opp yttergangdøra og jeg ser en fyr i 20-årene som løper av gårde.

Jeg løper etter og brøler forbannelser mot ham.

Han stopper opp
Snur seg

Gestikulerer til meg at han ikke forstår hva jeg sier, han er polsk, han tok ikke noe viser han meg med å åpne jakka. Jeg syns at han virker litt rusa, han har en millimeterhår, jeg tenker på kniver folk kan ha.

Likevel, jeg fortsetter mot ham, det fins en rest av fornuft i meg, sanser på vakt mot uventede bevegelser men ingen frykt, mest er det som er i meg et fryktelig sinne over at han har våget seg inn i mitt og ville skremme meg på denne måten.

Jeg dytter ham mot porten. Han vil gå videre en annen vei, jeg skriker Nei for helvete se til å komme deg ut her og kom for faen aldri inn i mitt hus mer skjønner du jævla skjønner du hva jeg sier. Han lar seg dytte og jeg smekker døra igjen etter ham.

Jeg husker at jeg har gjort noe liknende før. Om egenskapen er god, jeg vet ikke, både og vel. Det er åpenbart at jeg kan virke skremmende når jeg angriper. Det er forsåvidt godt å ikke være den som finner seg i å måtte bli redd.

Jeg gikk over gårdsplassen og så opp mot vinduene. Ingen hjemme som hørte brølene mine, ingen å snakke om tyver med.

14 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

Og han, han ble spak som en unge som fikk kjeft av mora si. Godt for meg. Overraskende når jeg sitter her og tenker på det.

15 april, 2012 18:42  
Blogger Charlotte sa ...

Så skummelt. Og så tøff (og kanskje bittelitt dum) du var. Bra du skremte og ikke ble skremt!

15 april, 2012 18:45  
Blogger fr.martinsen sa ...

Javisst, jeg ser lett at det kunne gått anderledes. Jeg var som et dyr, det er den beste sammenlikningen.

En merkelig følelse, av og til tar kroppen over. Tankene er der, men kroppen har et større overtak enn den vanligvis har.

15 april, 2012 18:52  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det skjedde nettopp, jeg har fortsatt rester av adrenalinet i kroppen, jeg/den kan fortsatt huske nøyaktig hvordan det kjentes.

Om en time eller to er det en avstand som gjør at jeg kan huske at det kjentes merkelig, ikke hvordan det kjentes.

15 april, 2012 18:54  
Anonymous Anonym sa ...

Vi skal visst ikke gjøre sånn som du gjorde der, - men jeg synes det er fint at vi gjør det. Fint at vi har det raseriet i oss. Fortsett med det!

15 april, 2012 19:39  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk takk. Nei, for vi skal jo ikke det, vi vet jo det.

Det er jo flere ting her, det ene er sikkerhetsvurderingen. Der skal vi ikke. Og hvis jeg hadde sittet på trikken og det hadde vært en fremmed, da tror jeg at jeg hadde ringt politiet i stedet.

Men nå skjedde det noe annet som jeg ikke helt vet hva er. Jeg mistet kontrollen og der er det dyriske og det skal man heller ikke. Man skal ikke stå på gårdsplassen sin og rope sånne banneord vill i trynet. Jeg pleier jo ikke det.

15 april, 2012 19:54  
Blogger Ingunn sa ...

Kanskje ufornuftig, men veldig forståelig, - og bra synes jeg. Kjenner igjen reaksjonen fra da jeg ble utsatt for veskenappere i Barcelona. Jeg la på sprang etter dem og fikk i hvert fall plukket opp alt de kastet fra seg under løpet! Bl.a. passet og bilnøklene, men lommebok og mobil forsvant selvsagt.

15 april, 2012 20:28  
Blogger Hanne sa ...

Da jeg studerte i Bergen våkna jeg en natt av at to fremmede menn sto ved skrivebordet mitt og lette gjennom tingene der. De la på sprang da jeg våkna, og jeg reagerte akkurat som deg: Jeg løp etter dem, så sinna at jeg ikke hadde noe refleksjon i meg, bare et enormt raseri over at de våget å bryte seg inn hos meg og skremme meg på den måten.

Det er nok ikke så lurt å reagere sånn, men det er samtidig litt godt også.

15 april, 2012 20:59  
Blogger fr.martinsen sa ...

På et eller annet plan er det bra å slå tilbake på angrep. Når det går bra kan man koste på seg å si det.

Jeg husker tidligere angrep der jeg ikke har satt på plass angriperen så og si, kan plage meg i årevis.

15 april, 2012 21:00  
Anonymous Ida sa ...

Jeg tror det er fint å slå tilbake, eller jeg vet ikke. Men jeg forstår så inderlig godt at du reagerte som du gjorde.
Jeg har laget mye bråk og støy på gata, men klarte ikke å stoppe når mannen skiftet retning, jeg måtte følge han og true han slik han prøvde å gjøre mot meg, selv om jeg visste at han var sterkere enn meg. Det virket bare så logisk der og da.

15 april, 2012 22:03  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er en klar logikk det, la ham kjenne det selv. Hvordan endte det?

15 april, 2012 22:06  
Anonymous Ida sa ...

Det gikk så fint, han sa: "Jeg bare kødda, hallo, jeg bare kødda"
Kjenner igjen det med adrenalinet

15 april, 2012 23:02  
Anonymous idaho sa ...

Det er rart når raseriet og behovet for å beskytte seg og sitt tar over og man slett ikke er fornuftig eller redd. Bare instinkter i kroppen som tar over. Og når det går bra så kan man jo unne seg å tenke at kroppen faktisk har rett, oftere enn man tror.

15 april, 2012 23:08  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det var i alle fall en god følelse at kroppen fikk rett. Kroppen vant. 1-0 til kroppen.

16 april, 2012 00:01  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden