onsdag, juli 28, 2010

Posisjonsbaserte tjenester5


En god del hus her har ikke vinduer på den veggen som vender mot havet.
Jeg er fortsatt posisjonert ytterst i Vesterålen.

13 Kommentarer:

Blogger Børge Skråmestø sa ...

For et vakkert hus!

29 juli, 2010 14:23  
Blogger Suzy Dahl sa ...

Fint bilde. Fint lys.

29 juli, 2010 21:45  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er sannelig ikke så godt å gjette hva dere liker.

29 juli, 2010 22:55  
Blogger Suzy Dahl sa ...

Det tar jeg som et kompliment.

30 juli, 2010 11:33  
Blogger fr.martinsen sa ...

Gjør det, gjør det.

30 juli, 2010 13:33  
Anonymous tb sa ...

Var på de kantene der i sommer.. Et par dager i Vesterålen,etter å ha vært i Lofoten, kort besøk i Nyksund, det ga mersmak..

09 august, 2010 10:06  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nyksund har jeg vært i et annet år, stedet som viser forfallet som viser at tidene forandrer seg.

09 august, 2010 21:26  
Blogger Monica sa ...

Nydelig bilde...
Både huset, naturen og helheten.

Men hva kommer det av, tru?
At de ikke har det.... vinduer mot havet, altså.

10 august, 2010 20:32  
Blogger fr.martinsen sa ...

En ting er hvertfall sikkert, glavaen og oljepengene som vi kan kjøpe masse strøm for gjør at vi kan flotte oss med fler kvadratmeter med vinduer, og flere kvadratmeter er det blitt de siste tiåra. Fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv, D2, har hus med store vinduer i naturen som en av bjelkene i stilen sin.

Så jeg skjønner litt av det, det er værhardt på den veggen som vender mot havet. Det jeg lurer på er, hva slags forhold hadde de som bygde disse husene til utsikt?

10 august, 2010 22:01  
Anonymous tb sa ...

Det siste der, det med utsikt og forholdet til utsikt, fikk meg til å tenke på dette her med når vill natur ble definert som vakkert? I naturskildringer fra 1600 og oppover til tidlig 1800-tall ble jo vill, uberørt natur som oftest beskrevet med ord som ""farlig", "skremmende", "heslig", "avskrekkende", "ugjestmild" osv. Husker min bestemor ennå hadde den holdningen, bilde/synet av en øde fjellvidde eller en skog eller et bratt fjell kunne godt få henne til å utbryte "huff!" Synet på den ville natur som vakker er relativt ny. Og kanskje de som bodde ved det ville havet, og hadde sett venner og slektninger dø der, ikke så på det med samme øyne som vi? Kanskje det var greit å slppe å se?
Men økonomien var nok viktigst?

11 august, 2010 09:53  
Blogger fr.martinsen sa ...

Interessant, jeg visste ikke at følelsene mot naturen kunne være så sterke.

Det gjaldt vel å temme den, ha kontroll over den, la fremskrittet skje kan jeg tenke meg.

Jeg tenkte på noe liknende da jeg gikk på fjellet. Hvorfor vi absolutt vil ha det uberørte. Men så vil vi jo ikke det likevel, vi vil ha Turistforeningshytter f.eks. I området vi gikk i var det konflikt mellom de som kjører scooter og de som går i fjellet for å gå.

ATV-same er et skjellsord skjønte jeg. ATV er et kjøretøy samer har tillatelse til å bruke. Jeg klarte ikke forstå aggresjonen. På hvilken måte forstyrrer scooteren når de er så begrenset? (jeg så ingen i løpet av 6 dager, spor av en)

Det må være fordi man ikke anerkjenner nytten av den, mens turistforeningshytta er man selv i, den er nærmest pen der den ligger.

Hva vi tillater oss å bl sur for i den rørte naturen er interessant. Strømmaster, vindmøller, synet på estetikken styres av hvilken verdi vi legger i funksjonen og tid, gammelt ser ut til å være bedre enn nytt. Og mer, surheten styres nok av mer også.

11 august, 2010 11:08  
Anonymous tb sa ...

Ser det veldig klart helt tilbake til vikingetidens kosmologi (heter det noe så fint, tro?); sentrum i verden var gården, tuntreet og hallen/arnen, der hersket kulturen, der var det orden og trygghet, der var forferdrene begravd og sørget for kontinuitet. Resten av kosmos var sirkler rundt dette sentrum, jo lengre ut man kom i det uberørte og ville, bort fra lyset fra arnene så og si, jo sterkere ble kaoskreftene som truet. Vill natur var farlig og truende, å bli forvist dit var på mange måter verre enn en dødsstraff.

Og estetikk er en vinglete greie, ja... Min egen bestemor (for å bruke nærempiri igjen) heiv og brente gamle bondemøbler, for å bli kvitt det gamle rasket, og erstattet det med moderne stålrørsstoler og respateks(?)-bord. Og nå har de nye moderne og dermed for henne pene tingene hun ville ha blitt så gamle at vi kan tillate oss å synes at de er pene igjen..

Har "vi", dvs "samfunnet", alltid vekslet, eller vaklet, mellom å se framover eller bakover når vi har jaktet på det gode, forbildene, det vakre, utopien etc? (og er det også noe reaksjonært i vår trang til det uberørte og opprinnelige? Vår langsel etter en uberørt fortids-natur?)

11 august, 2010 11:28  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det kan jo også være at man vil ha historien med seg, duken til mormor, bordet til farfar, men jo - det nye blir ofte sett med også unødvendig skepsis på.

Moten får til det med å hente impulser fra det gamle og fornye det, og musikken.

Med navngiving ser man at mor og bestemornavnene er for nære, folk velger oldemornavn. Bjørg og Kari er ikke babynavn nå for tiden.

Jeg merket meg at alle de vi møtte på turen vår var folk i sin sterkeste alder som hadde vært ute en Fjãllreven-natt før. Og ergret meg over en hyttebekjent som mente det ikke var noen prestasjon å gå på Galdhøpiggen eller hvor det var fordi det er motorvei til toppen. Den uberørte naturen skal tilhøre de ranke og muskelsterke.

11 august, 2010 15:59  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start